Frkperfekt

Husker du jeg sa at jeg var "ferdig med personer av motsatte kjønn"? Mest sannsynlig, det står i mitt forrige innlegg. Vel, jeg er veldig glad i personer av det motsatte kjønn. Jeg vet ikke om jeg burde si gutter, fordi det høres ut som jeg mener de under 18, men hvis jeg sier menn, høres det ut som jeg mener de over 30. Okei, ung mann, da. Unge menn. På min alder. Noe eldre, kanskje, slik at de matcher meg på det psykiske plan også. Det virker som jeg alltid må ha en å like, som noe mer enn en venn. Og jeez, hvis du spør hvorfor, da har jeg absolutt ikke et svar. Selv om jeg blir skuffet og lei meg hver gang jeg liker en gutt, så gjentar jeg det om og om igjen. Jeg lærer aldri, og det irriterer meg! Hvorfor vil noen sette seg i en situasjon de vet ikke er bra?

Jeg er alltid veldig åpen. Eller, jeg prøver å være det. Og det er ikke alltid bra å være åpen med personer du knapt kjenner, men jeg har en dum naivitet som forteller meg at det er noe godt i alle. Jeg gir alle en sjanse før jeg dømmer dem, om ikke de viser seg å være drittsekker fra første øyeblikk, da får jeg ikke noe lyst å gi dem en sjanse. Men si at du møter en person du kanskje er skeptisk til, også prater du med vedkommende og får vite at h*n er en kjempe varm person. Det jeg normalt sett gjør da, er å fortelle denne personen mye om meg selv, men akkurat ikke mye nok til at jeg gir vekk alt. Jeg holder selvfølgelig tilbake, men jeg er generelt åpen. Er det et problem jeg burde gjøre noe med? Sånn, i forhold til unge menn, mener jeg. Er det slik at jeg bare burde lære meg å lukke meg selv mer? For den naiviteten, den godtroende tanken i meg, det er det som gjør meg til den jeg er. Jeg vil alltid være en følsom person, og kanskje for følsom til tider, men det er ikke noe jeg kan endre. Jeg kan gjøre ting som får de følelsene til å begrense seg, og den naiviteten som gjør at jeg er såpass åpen. Men jeg kan aldri endre helt på den jeg er. Hvis jeg vil ha sex med en av det motsatte kjønn, så har jeg sex med en av det motsatte kjønn! Jeg har egentlig alltid gjort det jeg vil, kanskje det er det som forårsaker denne gjentatte situasjonen hvor jeg ender opp skufet?

Vel, nå som jeg har mer å reflektere over, vil jeg ønske dere god natt! Og en ting jeg ville si, negative kommentarer har jeg sluttet å bry meg om. Jeg vil mye heller gi oppmerksomhet til de som gir meg støttende og fine kommentarer! Takk :-)

Nyeste favorittsangen!

 Rihanna - We found love

 Når jeg tenker tilbake på livet mitt, innser jeg at det er venner og familie som har gjort meg til den jeg er i dag. Allikevel føler jeg at jeg har blitt undervurdert, at de har sett på meg som dum og lat. Men jeg er ikke det. Ja, jeg har gjort noe som ikke er helt "normalt", men har de egentlig rett til å dømme meg? Vi lever i 2011, vi skal liksom ha utviklet oss, men samtidig føler jeg av og til at vi ikke har utviklet oss så mye som alle sier vi har. Fordommer og mobbing er fremdeles aktuelt i dag. Fordommer andre har, den negative trenden med å sette folk i båser, er et preg av en fremdeles veldig aktiv tankegang rundt janteloven. "Du skal ikke tro du er noe eller noen", "alt du gjør er feil" osv. Hvorfor har vi disse fordommene mot andre mennesker? Hvorfor er mobbing fremdeles aktuelt? Hvorfor innser vi ikke at janteloven er BULLSHIT?!

De siste årene har det vært kamper mot mobbing, men allikevel er det fremdeles barn, ungdom og voksne som er nedverdigende mot andre personer. Når vokser man egentlig opp? Når begynner man å angre på de gale valgene vi tok i livet? Er det når vi  ligger for døden som gamle at vi tenker tilbake på livene våre og finner ikke annet enn mørke hull og tanker? Jeg vil prøve å leve mitt på den måten at jeg bryr meg om meg, og unngår å kommentere ting som jeg ikke har noe med.

Alle er verdt like mye, uansett hva en jævla jantelov og andre personer sier. Vi er alle mennesker, uavhengig om den og den personen ikke mener det. For hvem er egentlig de som tør å påstå noe annet? Hvem er de som tør å se ned på andre når vedkommende er akkurat like mye verdt som alle andre? Ingen er høyere enn andre, selv om de er kongelige, politi eller statsminister. Man burde ha respekt for de rundt seg, vise omtenksomhet og empati. Vi lever jo i 2011...

Det ble ingenting med han fyren fra Kongsberg. Overrasket? Nei, var det jeg trodde.

Jeg har virkelig ikke klart å samle tankene mine i det siste, det har vært så mye jeg må forholde meg til og tenke på. Penger, gjeld, firmatur, skole, ta opp fag, hvordan jeg skal bo alene dette året, hva jeg vil gjøre neste år, hva jeg vil utdanne meg som, hvorfor ingen gutter vil ha noe mer enn sex med meg, det som skjedde på Utøya og ved regjeringskvartalet, betale regninger, han fra Kongsberg, han fra Bergen jeg møtte i romjulen, vennene jeg mistet for ett år siden, jobb. You got the message?

Ah, jeg vil ikke tenke på noe av det. Jeg vil ikke bli overstyrt av følelsene mine, men være sterk og myndig! Jeg vil klare å sette ned foten når nok er nok, jeg vil ha kontroll over livet mitt. Hvordan i all verden skal jeg få kontroll over livet mitt? En drømmeutgave av meg selv, ville være en som utgjør en forskjell her i livet. En som er tøff og takler motgang med et smil om munnen, vel vitende om at hey!, det er greit å være nedfor i blandt, men du må aldri slutte å kjempe for de tingene du drømmer om.

Når skal jeg finne drømmeutgaven av meg selv?

Hvor skal jeg begynne? Denne helgen har vært annerledes. Jeg har grått for alle de som mistet livene sine, for de pårørende og for de som fremdeles kjemper for livene sine på sykehus...

Det er så ubeskrivelig hva som har skjedd. Det gjør vondt å tenke på hva ofrene var gjennom før de trakk sine siste åndedrag. Jeg får høre, lese og se historier om unge mennesker som har sett grufulle hendelser på nært hold. Det gjør vondt å tenke på at så mange mennesker mistet livet sitt denne helgen. Det gjør vondt å tenke på at så mange mennesker har mistet sine nære og kjære, jeg kan ikke forestille meg den enorme sorgen de har. Vi andre har også en sorg ovenfor det som skjedde her i Norge, den er overveldende og jeg finner ikke de riktige ordene jeg kan bruke for å beskrive denne forferdelige hendelsen.

Jeg fikk vite om dette fredag kveld da jeg var ute å spiste middag med kollegaer. Jeg skjønte ikke omfanget før jeg var hjemme og så nyhetene på tv. Da kom følelsen av sorg og tårene rant. De rant for alle menneskene som mistet livene sine så brått, for de som har mistet mennesker de var glade i, så brått. For de som fremdeles ligger og kjemper for det de har i denne verden. Det er så ufattelig, så surrealistisk, at jeg såvidt klarer å tenke på andre ting. Hvordan kan jeg det, når jeg vet at dette grufulle skjedde med så mange uskyldige?

Jeg blir preget. Vi blir preget. Hvor skal man begynne i dette store, forvirrende puslespillet?

Maria Mena - Mitt Lille Land

Kommer snart hjem fra Spania. Kjenner jeg savner hjembyen min, og alle menneskene i den. Turen har gitt meg mye tenketid, og bare for å svare på en kommentar jeg fikk; nei, jeg tenker ikke på en jente i den forstand at jeg er forelsket i ei. Hvis det var det spørsmålet gikk ut på.

Jeg snakker så mye om hvor forvirret jeg er, ser andres lykke til enhver tid. Når skal min lykke komme? Når skal jeg slutte å være forvirret? Syns ikke det har forandret seg så mye siden tenårene. Tenker på venninnene mine som visstnok har det like greit uten meg. Alt de snakker om, er turer de skal på sammen. Jeg har forsåvidt ingen grunn til å føle meg utelatt, jeg skal jo jobbe hele sommer, men skulle ønske jeg kunne være med på ALT.

Er det en slags søken etter oppmerksomhet at jeg avtaler masse møter med forskjellige gutter? Men jeg føler det er greit å ha selskap fra en person (personer) som ikke dømmer meg eller vet hvordan jeg var før. De kommer jo til å vite om meg som jeg er nå. Jeg får kommentarer om hvordan jeg har endret meg, og jeg føler mine "gamle" venninner undervurderer meg. Tror jeg er dum, ellernoe. Noen ganger skulle jeg ønske at vennegjengen min var litt annerledes.

Tenk om jeg finnes på en annen planet. Hva gjør jeg der? Hvordan er jeg? Har du noen gang tenkt på at kanskje er det en annen deg der ute.

Nå vet jeg ikke hva jeg skal skrive mer. Sov godt, håper hvem enn du er som leser dette får en fin dag i morgen.

Det er så mye jeg tenker på. Så mye jeg ikke burde tenke på. SÅ MYE UNØDVENDIG. 

Har hatt mange rare drømmer i det siste. Tror det er sånne rare Spania-drømmer jeg får kun her nede, for jeg drømte én natt at jeg var gravid med en 58-åring. Æsj. En annen drøm jeg hadde, var om det svenske Paradise Hotel. Finnes det, egentlig? Har svenskene det? Anyways, jeg likte ikke drømmen fordi alle svenskene ble satt ut da jeg ramset opp alle svenskevitsene mine. Fail.

Men hva tenker jeg på? 

Om ett øyeblikk eller to, vet jeg ikke riktig hva jeg skal skrive fordi alle tankene jeg prøver å finne, kommer på én gang. Alt. At etter jeg har kommet hjem, venter det en haug med avgjørelser. Skal jeg dra til Kongsberg, eller skal jeg ikke? Om dere lurer på hva som skjer i Kongsberg, så er det en fyr. Selvfølgelig er det en fyr, men jeg er fremdeles litt usikker på han. Men har jeg egentlig grunn til å være usikker? 

Jeg tenker på en person som (for lenge siden) var en venn. Jeg ble glad i vedkommende, men når alt kom til alt var vi kanskje for ulike til å fortsette vennskapet. Hadde meninger om ting som overhode ikke stemte når man la dem sammen. Det var som et puslespill som hadde 100 biter hvor nesten ingen passet. Det er igrunn veldig synd, for jeg savner den tryggheten om at h*n aldri dømte meg, og sa så mye sjarmerende at jeg trodde galskapen skulle ta over i meg. Galskapen etter å være nær h*n. Jeg lurer på om h*n noengang kommer til å få vite dette... 

Det er litt ironisk, hvordan jeg har en egen katagori hvor alle "tanke-innlegg" skal, når jeg ikke kan skrive ned alt jeg tenker på. Skulle ønske jeg kunne det. Tanker er bra, men på en annen side er det dumt. Spesielt hvis man legger for mye tid inn i å tenke.

weheartit

Bare slik at jeg får utløp for noe, så føler jeg at de guttene jeg er interessert i å bli kjent med, finner andre jenter. Hvorfor er det sånn? Hver gang jeg finner en fyr tiltrekkende og spennende, så går de for noe annet. Er det noe feil med meg? Er jeg dårlig på å uttrykke hva jeg vil? Jeg skjønner det ikke.

Nå i helgen møtte jeg en fyr jeg har snakket lenge med, og det var på en fest med andre kjentfolk. Utover kvelden kom han i snakk med ei jente, og rett før jeg dro holdt han rundt henne og var tydelig interessert. Jeg hadde mine sorger pga det, men moved on fordi jeg kan ikke tvinge han til å ville ha meg. Og nå, som jeg har kontaktet en tidligere "snakke-kamerat", så har han også funnet ei jente. Dater ei...

Begynner å bli lei av den skuffende følelsen av å bli avvist. Jeg kan ikke noe for at de jeg vil ha, vil ha noen andre. Men det er alltid sånn. De guttene jeg har vært med, har alltid funnet en permanent kjæreste i ettertid. Hva er jeg?

Prøver å skrive ned noe som gir mening, men vet ikke helt hvilke ord jeg skal bruke. Hva er vitsen? Livet mitt er forvirrende. Hva føler jeg? Hva tenker jeg? Hvor er min sti? Jeg finner den ikke...

Jeg føler sjefen min fullstendig gir blaffen i meg. For to måneder siden hadde vi en samtale, og han lærte meg så mye, men per i dag får jeg ingenting fra han. Okei, han har mye å gjøre, men hvorfor prioriteres jeg ikke?

Hater kjæresten til venninna mi. Han sprer falske rykter om meg, til henne. Jeg begynner å bli lei av det, hvorfor skal han prøve å ødelegge for meg og henne? Jeg vet ikke hva som er verst, at vi var venner tidligere eller at hun tror på han...

Det kommer til å skje noe i helgen. Kan ikke fortelle hva, men har på følelsen at det blir drama. Den ubehagelige følelsen jeg har, vil ikke forsvinne.

Jeg føler meg fortapt på en måte. Hva føler jeg? Hva tenker jeg?

På lørdagen var jeg på byen, og møtte henholdsvis en kollega samt en venn og broren til kollegaen min. Jeg vet at broren var jævlig keen på meg, men jeg er egentlig jævlig keen på kollegaen min.  Skrev om han i et innlegg litt under her, men da var jeg ikke så sikker. Jeg er enda ikke sikker, men var tydeligvis det på lørdagen.

Jeg fortalte han at jeg har følelser for han, og at jeg ikke kan noe for det. Jeg begynte å gråte foran han, men jeg husker dette i små glimt. Har ingen anelse om hva annet jeg fortalte han. Så jeg gruet meg til å se han i dag, jeg merket at det ikke var som før. Jeg pleide å ha det sinnsykt moro med han, men alt blir så mye mer vanskelig når det er følelser innvolvert. Tror jeg bare må holde meg unna han...

Jeg så dama hans i dag også... på én måte fikk jeg dårlig samvittighet, men på en annen måte syns jeg hu var ganske stygg. Er det normalt?

Hva gjør de menneskene man pleide å være venner med, i dag? Jeg lurer på hvordan livene deres er nå, jeg lurer på om de opplever nye land og blir kjent med nye mennesker. Når jeg scroller nedover facebook-siden og leser alle statusoppdateringene til folk, lurer jeg også litt på hva som egentlig ligger bak de ordene de valgte å dele med oss. Hvordan følelser de har, og hvem de tilbringer dagene sine med. Skal de begynne på skole? Går de på skole? Er de lei av skole? Hva gjør de AKKURAT nå?

Jeg lurer på hvordan livene deres er.

I går fikk jeg påskeferie. I utgangspunktet var planen å dra til Kr.Sand, men de som skulle ha hytta (pappas jobb eier en hytte som vi kan ta del i) ble syke, så vi fikk den istedet! Derfor sitter jeg nå på en fantastisk flott hytte med min lillesøster, som forresten ikke er lesbisk, og koser meg med boller (og brus).

Lillesøsteren min var på leirskole denne uken, og opplevde tydeligvis veldig mye drama. Hallo, hun er 11 år! Anyways, det var slik at mange av jentene slo opp med guttene de var sammen med, men ut av det ble det mye gråting. Da hun fortalte meg om dette med trekantramaer, venninner som gråt fordi det ble slutt med "kjæresten" og baksnakking, tenkte jeg; hva er det egentlig 11-åringer GJØR i et forhold? Tydeligvis sitter de mye på fanget til hverandre...

Men det jeg tenker da, er at 11-åringer per i dag vet alt for mye. Som for eksempel, sa jeg til lillesøsteren min; "hva er det som rimer på trikken?" og da sa hun; "æsj!" Men så forklarte jeg at "rimer" kan være andre ting, som for eksempel det hvite som legger seg på vinduer og bakken når det nærmer seg vinteren. Hvordan i all verden kunne en 11-åring vite hva "pikken" betydde? (som dere kanskje skjønner, rimer pikken på trikken). Begynner å bli litt bekymra for henne, for det virker som at det er endel jenter i klassen hennes som er veldig opptatt av det å ha kjæreste, og de guttene har sikkert funnet ut allerede nå at det er en fin opplevelse å ta litt på junior.

Ta meg som et eksempel; jeg visste ikke hva vagina betydde før jeg gikk i 9. klasse, og hadde min første seksuelle partner da jeg var 16 år. I hvilken alder per i dag kommer snittet til å være når det kommer til seksuell debut? Mamma kan i alle fall ikke ta "snakken" med henne, for hun tok aldri en snakk med meg om sånne ting før jeg var 17 år og allerede visste veldig mye om sex. Er det da mitt ansvar som storesøster og ta den litt alvorlige praten med henne om nettopp dette?

Jeg satt på bussen her om dagen, var på vei hjem fra en begravelse. Rett ovenfor meg, der jeg sitter vendt mot to andre seter, sitter ei jente i kanskje 12-13-års alderen. Sekken er godt plassert på fanget hennes, hun kikker aldri opp, og beina er krøpet sammen. Det er folksomt på bussen, og alle er opptatte med sitt. De gangene hun ser opp, møter hun aldri noens blikk eller øyne. Kanskje hun er redd? Jeg følte litt synd i denne jenta, ville fortelle henne at; hei. Hvordan går det? Du ser så bekymret ut.

Jeg lot det være.

Det lysebrune håret hennes ligger nedover skuldrene. Slapt, livløst og matt. Øynene hennes ser slitne ut. Bekymret. Sjenert? Hun nesten klamrer seg til sekken hennes. En rosa og lilla sekk. Går hun på ungdomsskolen? Blir hun mobbet? Er det noe hun gruer seg til, når hun kommer hjem? Hva tenker hun på? Har hun det bra med seg selv? Jeg hadde så lyst å si at; hei. Hvordan går det? Du kan finne trøst i meg.

Jeg lot det være.

Så langt det lot seg gjøre, prøvde jeg å smile til henne når hun en gang i blandt så opp. Men hun møtte aldri de smilende, varme øynene mine. Hun kikket bare ned igjen. Da bussen stoppet der jeg skulle av, lot jeg henne gå først ut, og ville si at; hei. Hvordan går det? Jeg er en hyggelig person.

Jeg lot det være. Skulle ønske jeg sa noe til henne, som ga henne et lite snev om at; hei. Det finnes gode mennesker i denne verden. Du vil komme deg gjennom denne vanskelige tiden.

Om ikke helt forsvunnet, et lite snev av håp.

Jeg har såå lyst på sommer nå! Er så lei av snø, kulde og ISglatte veier. Er så lei av å kle på meg som om jeg skal ut i 20- hver dag, er så lei av å bære rundt på jakka mi på kjøpesentre, er så lei av å BETALE for å bli brun når jeg kan bli brun når jeg får gratis sol om SOMMERN!

Jeg savner grillfester, jeg savner å ta en kald drink en sen sommerkveld i solnedgangen (klokken 21-22-23 på kvelden), jeg savner å gå barbent på gresset og kjenne det kile under bena. Jeg savner sommerfylla, jeg savner stranda, jeg savner å kunne gå uten å være redd for og skli. Jeg savner gutter uten skjorte på, jeg savner den deilige følelsen jeg våkner opp med om morgningen og oppdager hvilken nydelig dag det er. Jeg savner å dra på byturer uten å måtte drasse på skjerf, lue, jakke, votter og gud vet hva. Jeg savner å ha vinduet oppe om kvelden når det blir for varmt inne og få kjølig, deilig sommerluft inn på rommet. Jeg savner å kunne ta en røyk ute på fest uten at jeg må kle på meg allverden. Jeg savner den luftige, deilige følelsen en sommerkjole gir meg. Jeg savner å gå med skjorts og singlet, ingenting mer. Jeg savner å kunne sitte nede i kjelleren i ti minutter for å kjøle meg ned, før jeg går ut igjen for å nyte jordbær. Jeg savner å bade i det deilige, norske vannet. Jeg savner hvordan håret mitt blir etter å ha badet i saltvann.

Gud, jeg savner sommeren!

Det er så mange som tror de kjenner meg. De tror de vet hva som foregår i hodet mitt. De tror de vet hva som egentlig foregår bak lukkede dører. Jeg sliter. Det er det ingen tvil om. Den siste perioden har vært bra for meg, men når noe skjer som setter meg ut av den rolige sinnstilstanden jeg har blitt vandt til de siste månedene, merker jeg at alt bare var overfladisk. Jeg stengte ute alle de andre følelsene jeg så lenge har prøvd å skjule for både meg selv og vennene mine. Men de følelsene jeg så lenge har prøvd å skjule, de dukker opp igjen hver gang noe påvirker livet mitt.

Han påvirket livet mitt. Han gjorde det mer spennende i hverdagen. Han gjorde det deilig å være meg selv igjen, og jeg merket at jeg ble gladere rundt vennene mine også. Men nå som jeg egentlig trenger vennene mine, trekker jeg meg tilbake. Jeg trekker meg alltid tilbake.

Du sa du ikke ville miste meg. Du sa du ikke brydde deg om det de sa. Du sa vi måtte få dette til å funke. Du sa vi hadde ordnet opp. Du sa vi var venner. Du sa, på din egen forvridde måte, at du var glad i meg.

Var det bare en løgn?

Ikke EN gang stod du opp for meg. Du ga meg ALDRI en sjanse. Du lot meg aldri FORKLARE meg. Hva slags venn er du da? En som bare gir opp? En som alltid følger strømmen, og aldri vil gjøre noe stående på dine egne to ben? En som ikke turte å være vennen min når jeg trengte det så sårt, bare fordi alle andre snakket dritt om meg.

Du sier jeg ble for intens. Du sa du ikke klarte humørsvigningene mine. Du sa at alt ble for mye for deg. Du ga meg opp før du ga meg sjansen til å forandre meg. Du var min aller beste venn, og du klarte ikke å håndtere meg når jeg var på mitt verste. Well, guess what; DU er årsaken til det verste i meg. Du dro det ut av meg, du sviktet meg. Gang på gang på gang, og hver gang ordnet vi opp. Eller, vi "ordnet" opp. Du ga meg forhåpninger om at vi hadde ordnet opp. Var det en løgn også? Var vennskapet vårt basert på noe svakt, eller ikke basert på noe i det hele tatt? Jeg vil aldri forstå hvordan du kunne behandle meg, en jente du har kjent i 6 jævla år, på den måten. Aldri.

Du såret meg verre enn noen annen har gjort i hele mitt liv.

Lukten som treffer nesa mi om morgenen, rimet som såvidt har lagt seg over gresset, regnet som pøser ned utenfor vinduet mitt når jeg leser en god bok. Bladene som faller ned fra trærne, oransje og rødfargede. Når jeg tuller meg inn i skjerfet mitt, når jeg tenker at det er to måneder igjen til Desember. Når jeg tenker på vennene mine som har støttet meg gjennom all elendigheten det siste året. Når høsten virkelig setter inn, og det er for kaldt til å gå med kjole. Når jeg får gåsehud hver gang jeg setter foten utenfor dørterskelen, når jeg tenker tilbake på gode minner. Når jeg tilbringer tid med bestemoren min, når jeg savner det jeg hadde, når drama ikke er hovedfaktoren i livet mitt.

Mye er vakkert i min livsstil akkurat nå, eller det var det for en uke siden før alt ble snudd opp ned på min idylliske måte å leve på. Jeg jobber i en barnehage, jeg har gode venner som sier de er glad i meg, jeg slapp billig unna dramet. Det har vært den beste måneden i livet mitt. Men selvfølgelig må det komme noe som sprekker boblen jeg lever i. Selvfølgelig. Hvorfor kunne jeg ikke bare fortsette å se verden med mine egne øyne, hvorfor kunne jeg ikke leve slik litt lenger? Hvorfor kunne jeg ikke slippe å tenke, bare om så for en liten stund?

Jeg har en viktig avgjørelse å ta, men jeg er så forferdelig forvirret.

Cecilia Vennersten - Det Vackraste

"Stunder av stillhet, et ögonblick av ro ibland. Stunder av lycka."
- Cecilia Vennersten

weheartit

Danity Kane - Damaged

For et surr livet mitt er nå. Ikke på en negativ måte, don't get me wrong, men med tanke på gutter ogsånn. Jeg skrev om en danske jeg var blitt litt glad i for en liten stund siden, og en dag sluttet han kontakt med meg. Just like that. Men for ca en uke siden, to uker siden, så jeg at han hadde fått seg dame, så jeg ble irritert og sendte han melding på facebook. Da forklarte han at han ikke klarte å fortelle meg det, og bare ignorerte meg. Han "beklager for det" osv. På en måte var jeg jo glad for å høre fra han igjen, men på en annen måte visste jeg at det ikke var så meant to be som jeg trodde det var.

I mellomtiden begynte jeg å snakke med en fyr som bor ikke langt herfra, og han var interessant! Men en dag ble han plutselig kald og ufyselig, så jeg er glad det sluttet like fort som det begynte. Så er det ENDA en fyr jeg har snakket med frem og tilbake det siste halvåret, han er utrolig kjekk og utrolig snill, men han går på skole i Trondheim, så det kan jeg bare glemme.

Så jeg tror kanskje jeg bare skal la være å gi meg selv til noen den neste perioden fremover. Dansken snakker jeg med igjen, men jeg tror jeg har lært såpass at jeg ikke skal legge for mye i det, som jeg gjorde sist gang.

weheartit

Hvordan skal man plukke opp tråder fra et gammelt liv? Hvordan skal man fortsette som før, uten at ting blir rart og leit? Hvordan kan man finne seg selv igjen? Hva hvis man ikke finner den personen man var fordi den personen ikke er der lenger.

Noen ting stikker for dypt.

P. Diddy ft. Faith Evans - I'll be missing you

Når jeg nå ser tilbake på minner jeg har tatt med meg, føler jeg meg heldig og litt trist. Minner er noe vi kan bære med oss resten av livet, og noen ganger er det det eneste som kan holde oss oppe. Minner og tanker om fortiden, minner om hva vi lærte og hva vi følte.

Noen minner har arr, ikke synlige arr, men arr som nå er festet til minnene. Det vi holder fast ved med alt vi har. Noen ganger trenger man ingen påminnelser om disse tilbakeblikkene, og andre ganger kan det være i form av en gjenstand eller en sang hvor det kommer tilbake til oss.


weheartit

Noen minner vil vi fortrenge og tenke at det aldri fant sted. Noen minner vil vi huske resten av livene våre. Og noen minner, noen minner vil vi ha tilbake. De stundene hvor tankene våre oppfattet en opplevelse som god, trist, morsom eller rart, vil aldri forsvinne. De vil bare bli dyttet tilbake for og gjøre plass til enda fler minner og enda fler opplevelser vi kan tenke tilbake på. Bildene i hodene våre som alltid vil være der når vi vil finne de fram. På en måte, er minnene våre som et stort bibliotek. Vi kan alltids søke dem opp, men etter hvert må vi levere dem tilbake til rett tid. Vi kan le av minnene, gråte av minnene eller ikke forstå hvorfor den tanken, det minnet eller den opplevelsen rammet oss.

En heldig tanke at vi kan gjenoppleve disse minnene i tankene våre, men det er også trist at vi ikke kan få de tilbake i form av den gangen vi skapte dem.

I drømmen min tar han hånden min. Han løfter den opp til munnen hans og kysser den mykt. Jeg ser undrende på han der han står med min hånd i sin, så forelsket. I meg. Kun meg. Det er en fin følelse at han viser meg lidenskap og kjærlighet, varme. En deilig varme som stråler fra han, og det smitter. Hele kroppen min blir nummen, og alt jeg vil gjøre, er å være med denne utrolige gutten. Denne gutten som står fremfor meg, smilende og varm. Han gjør meg ør, og tankene mine spinner.

Vi går barbent langs stranden, klisjé-ish, men herlig. Jeg har aldri følt det sånn for noen før, og det får meg til å ville utforske mulighetene vi har sammen. Sjansene er ikke store, og vi ville gjort noe mange ville sett på som naivt, men alt vi vil, er å være sammen. Vi kan klare det - sammen. Det er så deilig at vi deler de samme følelsene for hverandre, og at begge har en enorm lyst på et liv sammen. Et liv fyllt med utfordringer vi kan komme gjennom sammen, kjærlighet og trygghet. En følelse av at vi er meant to be.



Men når jeg våkner, ligger jeg i det samme rommet jeg lå i for noen timer siden. Et par sekunder henger drømmen igjen i meg, i tankene mine, men så fordufter den.

Det var bare en drøm.

Noen dager går det bra, men andre dager går det stikk motsatt. Alle har dårlige dager, jeg vet, men jeg syns jeg har fått min porsjon dårlige dager for denne gang. Hvis jeg skal beskrive hvordan jeg føler meg nå med ett ord, så må det bli alene. Jeg føler meg alene fordi vennene mine tar avstand fra meg, og det er enkelt og greit helt jævlig. Greit nok, jeg har det ok med at et par visse personer tar avstand, men ikke de andre også? De jeg ikke har gjort noe.

Jeg syns bare det blir galt når man kaster bort et langt vennskap for en person man har kjent i et halvt år - ett år. Jeg skulle gjerne likt og visst hvorfor. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre! Det er så vanskelig, for den ene personen som tar kontakt med meg, er også en av de personene som har såret meg mest. Jeg vil så gjerne forklare hele situasjonen for dere som leser dette, men jeg vet ikke om jeg tør. Hva om de det gjelder, finner denne bloggen og leser det? De vil jo kjenne seg igjen i det jeg skriver, om de ikke allerede har gjettet at det faktisk er... meg. Det skremmer meg og ikke vite hvem som leser bloggen min, for det kan være hvem som helst. Derfor syns jeg det er veldig befriende at jeg er anonym, da jeg ikke kan skrive alt dette om bloggen hadde vært "offentlig". Men allikevel holder jeg tilbake, og det er ikke rettferdig ovenfor meg selv. Helt fra Januar har jeg holdt denne bloggen skjult for venner og familie, og jeg har vært ærlig hele veien. Alt jeg har skrevet her, har vært meg. Bloggen har blitt endel av meg.

Men hvordan skal jeg takle det når jeg føler at en del av meg holder på å forsvinne?


w e h e a r t i t

Jeg er på en øde vei, heading nowhere. Det er en skremmende følelse, for jeg ser ikke hjelp underveis. Det er kun meg og mine tanker, alene. Forlatt av venner, til og med familie. Jeg er et svart får som ingen vil kjenne. Ingen vil vite om jeg har det bra, ingen vil vite om jeg har det vondt, ingen vil vite. Det er en skremmende tanke at jeg står alene med meg selv, når alt jeg er, er selvdestruktiv. Jeg skyver alle jeg er glad i, unna meg. Det ligger i naturen min å gjøre det, men jeg vet ikke hvorfor. Ingen vet hvorfor. Jeg vet jeg ikke kan overleve uten venner, men på en bisarr måte, liker jeg å være med meg selv. Jeg liker å gjøre det lett for meg selv ved å tenke at jeg ikke er verdt det. Det er jo lett for meg å skyve de jeg er glad i, vekk. Jeg liker å holde ting på avstand, akkurat som alt annet.

Mitt første forhold. Han bodde langt unna. Mitt andre forhold. Han bodde langt unna. Alle de jeg har snakket med på msn, facebook og telefonen. De var langt unna. Jeg prøver å kjempe, men det er så lett for meg å gi opp. Så lett det er for meg og bare legge meg ned og ikke gjøre noe. Jeg vet ikke om jeg liker veien jeg tar, men jeg vet ikke om jeg ikke liker den heller. Det er en fin vei, uten noen. Det er en vei jeg kan kontrollere selv, og det gir meg en slags følelse av frihet. En følelse av å ikke skuffe noen, såre noen eller tenke "hva hvis?".



Veien jeg så lett kunne finne, ligger nå dekket av tåke. Alt er skurrete, og jeg går meg vill. Jeg er redd jeg aldri kommer til å finne veien tilbake igjen. Men, hva om jeg ikke vil finne veien tilbake? Hva gjør jeg da?

Mamma har fått seg nytt kamera! Speilrefleks. Gleder meg som en unge til å teste det ut, men jeg aner jo ikke hvordan jeg tar bra bilder. Hvordan jeg skal stille det inn slik at bildene blir superbra, og hvordan jeg i det hele tatt finner noe å ta bilde AV. Men kanskje jeg klarer å ta noen bra bilder. Syns det er så spennende å prøve litt. Eksperimentere.

MEN, jeg har nettopp kommet frem til hytta jeg skal være på de neste dagene. Det blir ufattelig deilig. Gå lange turer i fjellet, bade i ferskvann og være i den vakreste naturen som finnes. Frisk luft og beroligende omgivelser er nettopp noe for meg akkurat nå. Jeg merker jeg gleder meg sinnsykt mye til å bare leve her oppe. Ikke tenke på noe.

Men selvfølgelig, jeg har jo internett her. Da må jeg jo innom facebook, blogg osv også. Det er på slike turer man innser hvor avhengig man er av internett. På en måte. Jeg er ikke SÅ avhengig at jeg ikke hadde klart meg uten, men såklart - det er jo deilig å holde seg oppdatert osv, da.






 
     Jeg trenger denne uka for meg selv.
     Det har jeg merket,
           i lang, lang tid nå.

Jeg er en veldig nysgjerrig person. Jeg liker å vite ting som skjer rundt meg, og hater når noen holder noe skjult for meg. På mange måter er jeg veldig selvdestruktiv også, og tenker så mye på ting at hele verden spinner rundt omkring meg. Det er ikke som om jeg VIL være nysgjerrig og selvdestruktiv, men det er bare sånn jeg er. Det er sånn jeg har blitt over de siste årene. Jeg vet jo selv at slike ting ikke skjer over natten, men det kommer gradvis små endringer over tid. Når jeg først har oppdaget at jeg ikke kjenner meg selv igjen lenger, da er det vanskelig å vende tilbake til "normalt". Men jeg kan jo ikke svare på hva "normalt" er, for det vet vel ingen? Alle er jo forskjellige, og alle har hver sin måte å tenke på.

Jeg vil ikke være den personen ingen vil være med lenger fordi jeg er negativ hele tiden. Jeg syns det er så hyklersk av meg å "fake et smil" når jeg egentlig vil sitte hjemme for meg selv og ikke gjøre noe. Når jeg ikke aner hva jeg skal gjøre for at ting skal gå tilbake til "normalt". Jeg syns kanskje synd på meg selv, men faen heller, jeg har rett til det. Jeg har rett til å tenke på mitt eget beste, men hva om mitt eget beste er å ta avstand fra de vennene jeg har nå? Jeg syns alt bare skal være så jævlig vanskelig hele tiden, og det er jeg dritt lei av. Jeg er dritt lei av å føle meg hjelpeløs.

  
 





      Jeg må leve.

Pappa fikset gitaren min her om dagen. Jeg skrev om den i dette innlegget. Gitaren min er noe av det kjæreste jeg har, for den og jeg har vært gjennom mye sammen. Hver gang jeg hadde kranglet med mamma og pappa, blitt såret eller følt meg nedfor, har jeg tatt fram den for å spille. Det er som om notene jeg spiller aldri har en ende, og alt rundt meg slutter å eksistere. Jeg tok den fram i dag, og jeg så alle klistremerkene og tusjemerkene etter venner som har lagt igjen spor etter seg via gitaren. Jeg er så glad i den. Det er som om den er en venn jeg alltid kommer til å ha, selv om den kanskje er litt gammel og litt utbrukt. Det er noe særeget ved den gitaren, det er nesten som om den har en sjel på en måte. Jeg har lagt sjela mi inn i den, og hver gang jeg spiller, kommer den mer og mer fram. Det er en ubeskrivelig følelse, og jeg elsker den!

Jeg spilte "Ka e du redd for" sunget av Sigvard Dagsland. Det er en av de fineste sangene jeg noensinne har hørt. Jeg lærte meg teksten og sang mens jeg spilte. Det var betryggende å kjenne gitaren over bena mine, og i armene mine. Det ga meg en ro, og en tanke om at alt kommer til å gå bra.

Sigvard Dagsland - Ka e du redd for




Hva gir deg ro?

Jeg gikk barbent ut i hagen, og med en gang jeg traff det fuktige gresset, lot jeg alle tanker fly av gårde. Jeg gikk rundt i hagen med tankene gjemt et sted inni meg, de gjemte seg for omverdnen slik jeg gjør. Jeg gjemmer meg i naturen, for den er like skjør som meg. Kun et par øyeblikk, og det som en gang var så vakkert, kan mistes. Det kan forsvinne, og aldri se dagens lys igjen.

Jeg er like sårbar som bladene. Om våren begynner knoppene å blomstre, om sommeren er knoppene blader, og om høsten faller bladene av trærne. Slik foregår prosessen gjennom tre årstider, hvor den siste årstiden er tegn på hvile. Jeg er først en knopp, en ubetydelig liten knopp, men vokser etterhvert opp hvor jeg blomstrer mer og mer for hver dag. Så er jeg voksen, jeg er et blad. Men når høsten kommer, da faller jeg av treet og blir sårbar for alt mulig som tråkker rundt. Spesielt menneskene rundt meg har en tendens til å ikke se seg for, og tråkker på meg når jeg ligger på bakken.

Jeg vet det er begynnelsen på sommeren, men hvorfor føler jeg at det er høst?





privat

Within Temptation - Our farewell


Noen ganger lurer jeg på om jeg er god nok. Det er som om noe vil at jeg skal mislykkes, og det drar meg ned. Jeg kjørte bilen lenge istad, det føltes ut som jeg kjørte i hvilemodus. Hjernen min hadde koblet ut og jeg merket ikke omgivelsene rundt meg lenger. Mørket kom snikende, og la seg som en tung sky over meg. Jeg stoppet, spydde, kjørte videre. Jeg kjørte til jeg fikk kramper i rumpa, og da måtte jeg stoppe. Jeg kjørte inn mot skogen og så såvidt skimtet av lys over trærne. Parkerte bilen, gikk ut og gråt. Jeg kjente hele kroppen spenne seg, og jeg sank ned på siden av bilen. Jeg kjente gresset stikke såvidt på leggene mine, og jeg visste ingen visste hvor jeg var. Ingen hadde kommet om noe hadde skjedd. Ingen.

Jeg kneip øynene sammen og følelsene mine gikk i stå. Hva følte jeg? Hvorfor gråter jeg? Hva har jeg gjort? Hvorfor er du ikke her? Hvorfor kan du ikke holde rundt meg når jeg gråter? Jeg har følelser jeg også, jeg er ingen dukke. Jeg er skjør, og sårbar. Jeg er ikke sterk lenger, for alle følelsene jeg har gjør meg forvirret og rådvill. Jeg har så lyst å åpne meg, men noe holder meg tilbake. Noe holder meg alltid tilbake, og jeg er så DUM som lar det påvirke meg som det gjør. Jeg klarer ikke sortere tankene mine, og kroppen verker. Hele meg, hver eneste muskel i meg, savner deg.

Kom tilbake.

I kveld har jeg vært med Lasse. Jeg tenker på han, men han er ikke den eneste jeg tenker på. Det finnes to gutter jeg tenker mye på, og gutt nr. 1 er en jeg fikk følelser for en stund tilbake. Følelsene har ikke forsvunnet helt, men de har heller dabbet av. Gutt nr 2. er en gutt jeg bryr meg om, men som går gjennom noe jeg ikke unner noen. Han opptar mye av tankene mine, og når jeg får muligheten til å snakke med han, nyter jeg hvert eneste øyeblikk.

Men livet går videre. Jeg kan ikke sitte å vente på noe som aldri kommer til å skje, noe som aldri kommer til å gi meg tilfredstillelse. Jeg er en håpløs romantiker, og jeg elsker tanken på at kanskje en dag, kan det bli oss to. Men ikke nå, ikke enda. Tiden vil gi meg vinger til å fly videre her i livet, for akkurat nå er jeg bare 19 år og uerfaren. Jeg vet ikke hvordan det er og måtte bo alene, ta vare på noen til enhver tid, føle et såpass stort ansvar for noen at jeg må utelukke et eget liv. Det vet jeg ikke, og det vil jeg ikke vite før om en liten stund.

Akkurat nå vil jeg kun tenke på venner, sommer og fest.







    
     Jeg vil bare være 19 år.

Ingen er perfekte. Ingen kan leve livet uten tabber. Ingen kan føle de ikke har gjort feil. Vi har alle gjort feil, vi har alle "syndet" på ett eller annet vis. Jeg vet med meg selv at jeg har gjort ting jeg ikke er stolt av, men det betyr ikke at jeg vil leve i fortid. Jeg vil leve i nåtid, ikke fortid eller fremtid. Jeg vil ikke tenke "hva hvis". Jeg vil tenke at livet er et privilegium, og alle har fått sjansen til å puste. Leve. Dø. Alle dør på et tidspunkt. Det kan skje med hvem som helst. Livet handler ikke om å tenke på når man dør, eller når man skal miste noen. Livet er nå, livet er de små tingene vi overser hver dag. Jeg har sluttet å dømme andre mennesker, for jeg vet jeg kan utrette en forskjell ved å gjøre den lille tingen. Jeg vet jeg kan utrette en forskjell ved å være en bedre versjon av meg selv. Jeg har en drøm, på samme måte som Martin Luther King hadde.

Jeg er en person som reflekterer mye. Jeg tenker til jeg får vondt i hodet. Noen ganger er det slitsomt, og på mange måter får jeg ingenting ut av det. Men jeg får en viss tolkning av hvordan ting er. Hvordan livet mitt er, og hvordan jeg vil hjelpe andre til å forstå hvordan det er. Hvordan livet er. Life is like a box of chocolates, you never know what you're gonna get. Hvordan smak det har, og hvor bittert noen sjokoladebiter kan være. Noen er søte, herlige, smakfulle. Andre er bitre, sure, lengtende. Lengtende etter en smak man aldri kan få tilbake, for man har bare den ene smaken. Ingen ingrediens i verden kan erstatte den smaken. Når man først har svelget den, sitter bare ettersmaken som er bitter og lengslende. Men livet gir deg også smakfulle sjokoladebiter. Sjokoladebiter som gir deg den beste følelsen i verden, og ingen kan ta det fra deg.

Det er kun du som har kontroll over sjokoladeboksen din.

Det er herlig varmt ute. Ikke så varmt at det blir ubehagelig, men deilig og luftig. Noen ganger er det litt varmere enn andre ganger, men alt i alt liker jeg været vi har akkurat nå. Gresset er tørt, men litt fuktig. Blomstene på trærne har nesten blomstret for fullt. Det er lange kvelder, og kvelds-sol gir meg et håp om en perfekt sommer. En sommer med grilling, bading og alkoholinntak med venner.

Jeg føler sommeren er her. Været er nydelig, vannet er herlig og sommerkjolen er funnet. Mye har skjedd allerede, etter kun 3 dager denne uka. Det er en uke siden jeg møtte Lasse for første gang, og jeg har møtt han tre ganger tilsammen. Jeg har enda ikke fortalt dere om sist gang jeg møtte han, men jeg har en god følelse. På tirsdag lånte jeg bilen til mamma for å dra til han. Ikke så lang kjøretur, men jeg fikk mer eller mindre sjokk da jeg fant ut hvor han bodde. Det jeg nevnte med han, var at han opprinnelig bor i Trondheim NÅ, fordi han studerer. Det jeg ikke nevnte, var at foreldrene bor i et av de flotteste husa jeg noensinne har sett. Det var ikke stort, men egentlig temmelig lite. Det som gjorde huset til noe eget, var hagen og måten huset lå til. 50 meter unna sjøen og halvveis skog rundt huset. Huset var rødt med hvite vinduskarmer, også hadde de egen strand med egen båt og båthus og en stor brygge hvor foreldrene først satt da vi kom dit. Jeg måtte klype meg selv i armen, for jeg avviste det jeg så. Lasse smilte bare til meg da han så hvor målløs jeg ble.

Okei, kleint å møte foreldrene hans etter kun én ukes bekjentskap. Eller, jeg vil ikke kalle det bekjentskap når jeg såvidt kjenner fyren, men foreldrene virket veldig koselige. Moren hans var oppegående, og faren hadde et veldig varmt smil. Jeg fikk et rimelig godt inntrykk av begge to. Vel, etter vi møtte på foreldrene hans, fikk jeg være med for å se båthuset han bodde i. Jeg spurte hvorfor han ikke ville bo inne i huset, men han likte privatlivet han fikk ved å bo i båthuset. Etter mye snakk og en prøvetur med båten deres, måtte jeg hjem. Han ga meg en klem, og det var en deilig følelse å stå der med han. Solnedgang, lettkledde kropper og en øyeblikkelig kjemi. Klisjé, I know.

Men siden har jeg ikke snakket med han.

 





    Jeg håper jeg
               treffer han igjen,
                                     snart.

Noen ganger har man plutselig endt opp i en mørk, mørk tunnel. En tunnel som virker så mørk at livslysten forsvinner. Hvorfor leve i mørke? Hvorfor må jeg overleve? Hvorfor må jeg gå mot det lille skimtet jeg har av lys? Jeg ville gi opp, legge meg ned og ikke tenke mer på livet. Det var vanskelig uten deg, det var pinefullt. En ekkel følelse av at du ikke var her lenger, det tok livslysten fra meg. Men en natt drømte jeg om deg, og vi var sammen i en skog. Du løp med hvit, flagrende kjole mot sola, men jeg klarte ikke holde følge. Jeg måtte stoppe opp for å ta en pustepause, men da jeg løftet blikket mitt opp fra bakken, da så jeg deg ikke lenger. En liten skygge langt, langt vekk løp fremdeles mot sola. Jeg visste jeg ikke kunne følge etter, så jeg satt meg ned og gråt. Jeg gråt lenge før du kom tilbake til meg. Jeg så på deg med ett ønske - kom tilbake til meg. Men du bare smilte som du alltid pleide å smile til meg. Det varmeste smilet jeg noensinne har sett.

Jeg har kjent nærværet ditt siden.

Å miste noen gjør vondt. Det gjør det alltid, uansett. Jeg vet du er i en mørk tunnel nå, men ikke gi opp. Etterhvert vil du se lyset i enden av tunnelen og sårene innvendig vil begynne å heles. Selv om du føler livet ditt har gått i grus, vil steinene etterhvert bygge seg opp igjen.

Dette innlegget er dedikert til deg, Håkon.

Jeg har aldri vært den personen som stiller seg ut i mengden, men når jeg først kjenner menneskene jeg er med, da er jeg oppmerksomhetssjuk. Jeg er rar sånn sett. Egentlig veldig sjenert, men også veldig oppmerksomhetssjuk.

ANYWAYYS, jeg klikket meg inn på kk.no i går for å se om det var noen spennende artikler for meg å lese, og gjett hva jeg fant! En artikkel om sjenerte mennesker. Jeg leste gjennom teksten, og satt med munnen halvåpen da jeg var ferdig. ABSOLUTT ALT stemte. Creepy? Ja.

Artikkel lånt fra kk.no. Det jeg har markert med kursiv stemmer hos meg.

"Hender det du har mest lyst til å bare lukke deg trygt inne blant de fire veggene hjemme? Eller du absolutt ikke klarer å velge om du skal kjøpe den kjolen eller ikke? Kanskje du er blant de 20 prosentene som lider av «Sensory perception sensitivity», eller lettere sagt er sjenert.

En ny studie viser at personer som er mer sjenerte enn andre bruker som oftest lenger tid på å ta beslutninger, er mer forsiktige, trenger mer tid for seg selv til å reflektere, og kjeder seg lettere i samtaler, skriver LiveScience.com

Så hvis du har tenkt tanken at du kjeder personen du snakker med, kan det faktisk bare være at han eller hun er sjenert.

Omkring 20 prosent av alle mennesker er født med «Sensory perception sensitivity» hvor de har en tendens til å bli noe tilbakeholdne, eller det kan medføre angst. Egenskapen kan bli sett i enkelte barn som er tilbakeholdne i starten av nye møter med andre, trenger lite disiplin, gråter lett, stiller uvanlige spørsmål, eller har unormalt dype tanker.

Studien ble utført av forskere ved Southwest Universitet, det Kinesiske Akademiet i Vitenskap i Kina, og Stony Brook Universitet i New York.

Tidligere studier viser at sjenerte mennesker sammenlignet med andre plages lettere av høye lyder, større folkemengder, blir mer påvirket av koffein, og blir lettere skremt. I alt har den sjenerte egenskapen lettere for å skape sensitivtet generelt.

Hvis du kanskje føler at sjenertheten din kan ha hindret deg i enkelte sammenhenger trenger det absolutt ikke være en negativ egenskap av den grunn. Forskerne mener nemlig at hjernen til sjenerte mennesker fungerer på en dypere måte enn andre personer.

De har blant annet større sannsynlighet for å legge bedre merke til detaljer. De har også en større aktivitet i spesielle deler av hjernen i forhold til de som ikke er betegnet som sensitive. At de lettere blir påvirket av lyder, folkemengder og koffein kommer av at de har en medfødt sans som gjør at de legger bedre merke til det som skjer.

Forskerne ga først et spørreskjema til de 16 deltakerne for å skille de sjenerte personene fra de mer utadvendte. Deretter ble de bedt om å sammenligne to tilsynelatende like fotografier for å se om de kunne se forandringene. Forskerne målte aktiviteten i hjernen ved hjelp av MRI, og så hvor fort deltakerne oppfattet forandringen, og hvor åpenbar eller subtil forandringen var.

De sjenerte personene så ut til å studere de subtile fotografiene mer tydelig enn de andre, og MRI'en viste en tydelig større aktivitet i hjernedeler som forbindes med visuelle inntrykk, og visuell oppmersomhet. Disse områdene av hjernen brukes for en dypere oppfattelse av inntrykk."

Hvor sykt er ikke det? ALT stemte med min personlighet.

Jeg må ærlig si jeg så fremover til å se Lasse igjen i dag. Jeg hev meg på sykkelen og syklet til det samme stedet vi møttes igår. Jeg var der klokken to, og kom nesten akkurat hjem. Selvfølgelig var det rett inn på blogg.no for å skrive et innlegg om det.

Da jeg så han vente, kjente jeg magen knyte seg. Jeg skjønner ikke helt hvorfor jeg var nervøs, men det gikk over da vi hadde sagt hei til hverandre. I begynnelsen var begge litt stille, men praten ble etterhvert bedre da vi fikk satt oss ned på teppet jeg hadde på bagasjesetet fra i går. Jeg la forresten merke til øyefargen hans, som var veldig blå. Direkte som jeg er, spurte jeg om han brukte linser. Det gjorde han ikke. Okei, hvorfor skriver jeg urelevant fakta om en fyr jeg nesten ikke kjenner? Haha. Anyways, jeg må innrømme jeg kikket litt bedre på han idag. Han har ikke mye skjegg, men noe som lignet på " 3 dagers-skjegg." Jeg elsker 3 dagers-skjegg. Jeg la også merke til arr han hadde på armene. Jeg spurte ikke hva det var, men etter det jeg skjønte, drev han med selvskading. Jeg vil ikke være den personen som dømmer andre etter utseende, men jeg klarte ikke la vær å legge merke til det. Tankene begynte å flyte, hva om han har hatt en jævlig barndom? Hva om foreldrene er syke mennesker som drev han til å gjøre det? Hva om det ikke ER selvskading, men noe annet? Jeg ble gal der jeg satt, men som sagt, lot jeg vær å nevne det.

Jeg følte jeg fikk ganske bra inntrykk av han i dag. Jeg er en person som haster ting, jeg er veldig utålmodig. Noen ganger er det negativt, men det finnes enkelte tilfeller hvor det har lønt seg. I dag tok jeg meg selv i å tenke videre. Hva om det kan utvikle seg til noe mer? Jeg føler vi hadde en bra kjemi, selv etter 2. gangen jeg møtte han. Når jeg vil ha noe, da går jeg fullt og helt inn for å få det. Noen ganger lykkes jeg, andre ganger ender det med hor og helvete. Sistnevnte skjedde sist gang jeg fikk følelser for en gutt, fordi jeg gikk for fort frem og maste på han. Jeg er ikke vant til å ta det sakte, mye på grunn av alle gangene jeg har ligget med en gutt og aldri snakket med han igjen. Denne gangen vil jeg først se om vi kan utvikle et vennskap, og så kanskje noe mer. Hvem vet? Kanskje jeg nettopp har møtt min nye bestevenn, elsker eller kjæreste?



 



         Ingen vet hva
              fremtiden bringer.

Finnes det magi i vår verden? Finnes det et håp om magiske øyeblikk? Det er så vanskelig å tenke seg frem til ting, når alt går i spinn i tankene mine. Jeg er en grubler, og tenker stort sett over det meste. Jeg tenker over ting noen tar for gitt, over ting som kanskje ikke har så stor betydning i utgangspunktet. Når jeg tenker "magi", tenker jeg øyeblikkelig på de små tingene som gjør livet verdt å leve. De små øyeblikkene som på magisk vis lurer seg frem i form av vennskap, kjærlighet eller erfaringer man får ved å leve. Livet i seg selv er magisk, det gir deg nye muligheter til å få perspektiv på verden.

Jeg velger å tro, blandt all onskapen vi ser og opplever hver dag, at magi finnes. Kanskje ikke "Harry Potter" - magi, men øyeblikk vi ser på som magiske. Når jeg virkelig er i tenkemodus, da setter jeg på den fineste sangen jeg vet om, og legger meg i senga. Jeg tenker på verden, og hvor grusom den er. Jeg tenker på de jeg elsker, som jeg aldri vil miste. Jeg tenker over hvorfor noen ting er som de er. Hvorfor noen mennesker stenger seg inne. Når et annet menneske slutter å bry seg, blir inneslutta og aldri åpner seg for noen, da har man tapt.

Jeg opplevde en gang at min beste venninne døde, og jeg ble den personen som ingen turte å snakke til. Ingen ville høre om det. Jeg stengte meg inne en god stund, men fant til slutt veien mot magi igjen. Så lenge jeg hadde falt, så jeg ingenting å klamre seg fast i. Jeg tenker på begravelsen hennes. Det regna, og var ordentlig drittvær. Jeg gråt fordi jeg nettopp hadde mistet henne, men smilte fordi sola fant veien frem til oss og lyste over kirka og graven hennes den lille perioden hun ble gravlagt. Når jeg tenker over det, var det magisk. Magisk fordi jeg fikk en følelse av at hun fortsatt var med meg. Enda opplever jeg å kjenne nærværet hennes, spesielt på de triste og grå dagene jeg - som mange andre - har.

Det gjelder bare å finne den riktige veien, for når du først har det, da har du funnet den virkelige meningen med magi.






 
      Har du funnet din magi?

Jeg slo av dataen, klappet den sammen og la den på skrivebordet. Det var varmt, så jeg lå med halve kroppen oppå dyna. Jeg la meg på ryggen, lukket øynene. Jeg begynte å tenke. Begynte å gruble over ting, og vet du hva? Jeg klarte ikke sove før jeg fikk tankene mine ned et sted, slik at jeg kanskje får en rolig natt.

Jo mer jeg tenker over det, jo mer fornuftig er det av meg å glemme gutter jeg ikke kan få. Jeg burde stenge dem ute og aldri prate med dem igjen. Jeg liker ikke følelsen av at jeg ikke kan få noe, for det er for mange hindringer. Det er én ting jeg har funnet ut av, jeg må komme meg over de guttene jeg ikke kan få. Den gutten jeg ikke kan få. Flertall, entall, jeg vet ikke. Jeg har alltid så masse følelser innvendig som sjeldent slipper taket. Jeg er lei av det.

Jeg har venner som har begynt å røyke hasj. Bestevenninner jeg har kjent siden 8. klasse. Jeg har ingenting imot hasj, og for å være ærlig så er det ikke min sak om de gjør det eller ei. Men hele problemet ligger i at jeg føler meg så utestengt. Jeg kjenner ikke meg selv igjen lenger, på grunn av dem. Det er nesten grusomt å si det, men jeg tror jeg må flytte fra dem. Jeg må finne meg selv igjen, jeg må komme meg vekk. Komme meg vekk fra alt som holder meg tilbake, og som gjør meg til et svakere menneske. Jeg vil ikke føle at mine beste venninner undervurderer meg og ser på meg som mindre intelligent. De tror ikke jeg kan mestre noe stort her i livet, og når jeg føler ingen har troen på meg, da er det så lett å gi opp. Men det skal jeg ikke! Jeg skal kjempe for å få det til, for å skaffe meg et bra, selvstendig og solid liv forhåpentligvis sammen med en person som kan støtte meg gjennom det.

Jeg vil ikke miste meg selv, og derfor håper jeg venninnene mine skjønner hvorfor jeg gjør det jeg gjør.

Kjære vår.

I år kommer du med varme, og gir meg akkurat samme følelse jeg har hver gang du kommer. I dag har jeg vinduet åpent for første gang, og jeg nyter lukta, lydene og den kjølige brisen som stryker meg lett i kinnene. Du gir meg håp om grønne trær, skyfri himmel og vårlukter jeg forsiktig lukter på. Jeg har savnet deg, og jeg har gledet meg til å se deg igjen. Alle de vakre blomstene du tar med deg, og alt håpet du gir meg. Håp om lange netter, jordbær og barbente føtter i småfuktig gress.

Men det har ikke vært spesielt lett for deg, å komme hit. Noen steder blir du holdt tilbake av vinter og kulde, og andre ganger blir du holdt tilbake av aske som ødelegger. Men jeg vet du alltid finner veien tilbake, for du er vakrest av alle årstidene. Når trærne blir grønne og frodige, gresset blir fyldig og luften forførende. Når jeg tar frem sykkelen min med et smil, når jeg ligger på trampolina med lukkede øyne, når sola varmer, men allikevel er det luftig. Da er det vår.

Kjære vår, jeg har savnet deg. Takk for at du kom.

Når jeg ser han med henne, blir jeg helt kald innvendig. Skal ikke disse følelsene gå over snart? Er jeg unormal som fortsatt blir glovarm når jeg ser han? Jeg blir klønete, jeg rødmer og jeg mister meg selv. Jeg forandrer meg når jeg er rundt han, det har jeg merket. Men det er jo så lenge siden jeg faktisk har sett han eller pratet med han. Forrige gang vi pratet sammen, sa han at jeg var en nerveskada, gal kjerring.

Han er jo så slem mot meg, så hvorfor kan jeg ikke bare slutte å føle noe for han?




 
 

    Jeg legger hjertet mitt på is.


         

Jeg føler du er annerledes mot meg. Jeg ser alt du skriver, alt du legger merke til, alt du blir sur for. Jeg vet jeg kan være en pest og plage fra tid til en annen, men det er sånn jeg ER. Jeg kan ikke endre meg iløpet av natten. Selv om jeg føler du har begynt å åpne deg mer for meg, er det noe som ikke stemmer. Det er ett eller annet jeg ikke kan sette fingeren på, og det PLAGER meg. Hva er det? Hva er galt med meg? Hvorfor vil du ikke? Er du redd? Er du redd for å miste kontrollen? Jeg vet at jeg er det, for jeg har aldri pratet ordentlig med deg, om dype ting. Når vi først åpner oss fullt og helt for hverandre, blir ting forandret? Kan vi fortsatt være venner? Det er irriterende å vente på deg, for når jeg først har deg, da er du ikke tilstede. Jeg vil at du skal være tilstede, gi meg oppmerksomhet.

Jeg har alltid hatt evnen til å forstå meg på andre mennesker, lese dem og kjenne dem før jeg i det hele tatt har pratet med dem. Nå som jeg har pratet mye med deg, forstår jeg meg enda ikke på deg. Du er en uløst gåte for meg. Mystisk og spennende, men samtidig gjør du meg gal. Du gjør meg gal av all ventingen, alt håpet jeg har som slukker fortere enn et telys du blåser ut. Det svekker meg, det er grusomt. Men allikevel gir jeg deg ikke opp, jeg vil kjempe for deg. Kjempe for de fine tingene vi har pratet om.

Alexandra Burke - Before the rain

Kjærlighetssorg, det gjør vondt. Det gjør så vondt at jeg mister all livsysten snart. Okei, det er jo ikke KJÆRLIGHET, men det jeg føler, det er ekte. Jeg kan med hånden på mitt ødelagte hjerte si at jeg har ekte følelser for han. Jeg kjenner de, det er nesten så det tar over hverdagen min. Alt jeg tenker på er HAN. Men han gir meg INGENTING. Ikke en dritt får jeg tilbake! Jeg gir og gir av meg selv, men det er som å utvikle følelser for en jævla vegg. En som ikke bryr seg...

Jeg har kjærlighetssorg. Hjertet mitt flytter snart inn i meg, gjemmer seg for alt annet. Jeg tenker på alt jeg har opplevd, det er nesten rart jeg er i stand til å føle noe i det hele tatt. Jeg vil ikke syns synd på meg selv, men det gjør jeg. Jeg syns så jævlig synd på meg selv akkurat nå. Jeg vil så gjerne VÆRE med han, ha armene hans rundt meg og bare eksistere sammen med han. Leve i nuet, og la han fikse det knuste hjertet mitt. Hjertet mitt har alt for mange kutt nå, det er som om det ikke tåler mer etter dette nederlaget...

Cause I'm in pieces.
Baby fix me.
And just shake me till you wake me from this bad dream...

Jeg har virkelig åpnet meg for denne bloggen, og gud så mange herlige - og støttende - kommentarer jeg har fått! Jeg har ikke alltid anledning til å svare alle, men jeg vil dere skal vite at jeg setter pris på hvert enkelt menneske som har støttet meg!

Det er ikke alltid like normalt å finne noe på internett som er så ekte, men samtidig så sårt. Jeg vet det finnes utrolig mange bloggere som vil uttrykke seg gjennom å skrive, men det er ikke like lett når de nærmeste leser bloggen eller hjemmesiden deres. Derfor har jeg valgt å forholde meg anonym. Jeg skriver om mine tidligere opplevelser og følelser, lengsler og tanker. Jeg kan ikke beskrive med ord hvor mye denne bloggen har hjulpet meg med følelsene mine, det er så deilig å få det ut. Jeg har valgt å være anonym, og det kommer nok ikke til å endre seg. Oppgir jeg meg selv som den personen jeg er, er det en stor sjanse for at ting aldri kommer til å bli det samme igjen. Plutselig finner gutten jeg har følelser for, ut at jeg har en blogg hvor jeg skriver at jeg faktisk HAR utviklet følelser for han, og det kan ødelegge på så mange måter for meg. Jeg vil ikke at han skal vite at jeg har utviklet disse følelsene, ikke enda.

Dette innlegget er dedikert til alle dere der ute som kjenner seg igjen i det jeg skriver, tenker og føler. TAKK for at dere har gitt meg et håp om at verden ikke er så ille allikevel, men at det finnes kjærlige mennesker som BRYR seg. Takk.



Ekte glede. Ingenting kan ta det ifra deg.

Det er litt uvirkelig for meg at gutten jeg lengter etter, har fått en så stor betydning i livet mitt. Han vil være vennen min, jeg vil være elskeren hans. En jeg kan tilbringe lykkelige stunder med, en jeg kan gråte med, en jeg kan ligge sammen med og ikke gjøre noenting. Bare eksistere, sammen.

Det er så mange hindringer mellom oss. Jeg vil ikke virke innbilsk, men jeg har lagt merke til blikkene han har sendt meg. Og jeg har motatt dem, sendt dem tilbake. Alt jeg vil, er å være med en jeg faktisk har utviklet følelser for. Det er så rart å se ordene jeg har skrevet, for når jeg får følelser for noen, er det rart. Jeg har hatt følelser for en gutt én gang før, og han rev hjertet mitt ut og kastet det vekk. Langt vekk, som søppel. Nei, hjertet mitt kan ikke gjenvinnes! Det er ikke en tom melkekartong man bretter, legger til resirkulering og det blir laget et vakkert kort ut av det. Nei, det er ikke måten å gjøre det på. Det er ikke slik det skjer.

Det er rart hvordan jeg har falt for denne gutten. Jeg er interessert en god stund, prøver å gjøre noe med det, men jeg trekker meg alltid tilbake når jeg føler jeg ikke vil lenger. Men denne gangen er det annerledes, det er som om jeg utvikler følelser jeg aldri før har hatt, og jeg ligger timesvis våken om natten når jeg tenker på han. Når jeg tenker, hva om det blir meg og han? Han og jeg. Oss to.




Try sleeping with a broken heart.

Jeg merket blikket han sendte meg i dag, selv om jeg ikke så det. Han kikket på meg, jeg kikket på han. Vi passer sammen, det vet jeg, vi burde være sammen. Jeg burde føle meg trygg på han, føle at han vil ha meg. Jeg føler ting nå, jeg er ikke vant til det. Et sted langt inne vet jeg at han er veldig sårbar for øyeblikket, men tiden leger alle sår, am I not right? Han trenger tid, jeg trenger tid. Nei, jeg trenger ikke tid, jeg trenger han. Jeg er så betatt av han nå, det er ikke til å holde ut!

Det gjør vondt når jeg tenker på at jeg er hjelpeløs. Det gjør vondt når jeg tenker på eksen hans. Det gjør vondt når jeg tenker på han. Skal det gjøre så vondt å være betatt av noen? For jeg kan ikke skjønne at det skal gå an. 90 prosent av tiden, tenker jeg på han. 90 prosent av tiden gjør det vondt. Det gjør vondt fordi jeg føler jeg ikke er tilstrekkelig nok, modig nok. Jeg mener han fortjener meg, jeg fortjener han. Hvorfor ikke bare være sammen, da?


/weheartit

Å være liten, for en deilig følelse det var. Alt er bekymringsfritt, alt er fryd og himmel på jord. Du trenger ikke tenke på skole, for når du er liten er alt så lett, tilrettelagt. Du mener det når du smiler, du viser din triste side når du er trist, du gråter fordi du slo deg. Pappa er den eneste mannen i livet ditt, og det liker du. Alt er vakkert, bekymringsfritt og paradis.

Jeg husker jeg lå i senga mi og gråt fordi verken mamma eller pappa ville komme å ligge ved siden av meg til jeg sovna, for det var den verste frykten. Å sovne alene. Mamma pleide å kile meg på ryggen samtidig som hun sang favorittsangen min - se min kjole. Stemmen hennes når hun sang for meg var det vakreste på jord, jeg følte meg trygg og elsket. Jeg savner den tida, da jeg kunne leke alene i flere timer. Da lyset var slukket om kvelden, fant jeg frem barbie dukkene mine og lekte i skumringen av det lille lyset som kom gjennom dørsprekken. Det var episk.



Jeg husker da pappa hjalp broren min og jeg med trehytta vår. Vi hadde hovedstue, kjøkken, liten stue og tre soverom i treet vårt. Den trehytta var kanskje ikke verdens beste trehytte, men vi elsket det mer enn noe annet. Nå er den råtten og nedslitt, men når jeg ser på det, stopper jeg opp. Mimrer over de lykkelige barndomsdagene. Jeg husker den dag idag da vi tok jomfruturen opp i det treet, da broren min og jeg fant ut at det treet, det skulle bli slottet vårt. Det var vår stolthet, vår lekeplass.

Det å være liten, for en deilig følelse det var.

Vis meg at tanker ikke trenger å være skremmende.
Vis meg at personlighet kan endres.
Vis meg at følelser kan helbredes.
Vis meg at jeg kan slutte.
Vis meg at du er min venn.
Vis meg at du kan elske meg.
Vis meg at jeg ikke er hensynsløs.
Vis meg at du gir meg en sjanse.
Vis meg at du ikke vil gi meg opp.
Vis meg at verden er bedre når du er her.
Vis meg at alkohol ikke løser noe.
Vis meg at jeg ikke er egoistisk.



Vis meg at jeg kan endre meg.

Jajaja, Backstreet Boys er boyband, I know - I know. Men seriøst, det er EN sang jeg har blitt hekta på. Den beskriver hverdagen min...

I've prayed for this heart to be unbroken
But without you all I'm going to be , incomplete



Bilde: weheartit
Musikk: Backstreet Boys - Incomplete

Jeg vil egentlig bare ta en pause fra alt... Er mye drama på gang her, og når jeg tenker meg om, hadde det vært deilig å slippe alt - bare en liten stund. Jeg vil ikke tenke på skolen, gutter eller mamma og pappa. Jeg vil bare at ting skal fungere normalt, men det er vel for mye å be om?

Jeg har møtt en gutt. En jeg liker veldig godt, faktisk. Han er morsom, har et veldig fint smil også virker han som en jeg kan stole på, selv om jeg vet han har gått gjennom en hel del. Men så har han problemer med følelsene sine ovenfor ikke bare én eks, men to... Jeg vet ikke så mye om de, men jeg har møtt hu ene - og jeg må ærlig innrømme at hun er veldig koselig. Derfor spør jeg meg selv spørsmålet - hvorfor legge meg flat når jeg vet det ikke kommer til å utvikle seg til noe mer?


/weheartit

Jeg føler meg bra i dag. Det er vinterferie, jeg har et bra sosial-liv og jeg er på talefot med en litt søt gutt jeg har fått øynene opp for. Jeg tenker noen ganger på Morten, men jeg må innse at jeg må ha en som er på nogelunde samme planet som meg. Morten er jo 25, blir 26 i år. Tor er 20! Han er morsom, tuller endel og jeg digger smilet hans. Jeg sendte han jo en melding for to dager siden, og vi har prata ganske mye over sms siden det! Jeg har ikke fått sjansen til å prate med han alene - face to face - men jeg tar ting med ro slik at jeg kan bli kjent med han. Men så blir jeg usikker igjen - hva om jeg blir skuffa eller såra?

Jeg vet jeg ikke burde tenke sånn, men når jeg merker at jeg blir betatt av noen, trekker jeg meg alltid tilbake. Det er sånn jeg er, jeg liker ikke å bli "fanget." Liker ikke forhold. Jeg skal ta det rolig, slappe av. Nyte mystikken over at jeg ikke kjenner han, ikke vet noe om han - bare nyte følelsen av å være betatt.


/weheartit

Seriøst! Jeg er bare nødt å få dette ut! Men det er et sted her i området hvor "rånere" alltid drar for å sladde, møte hverandre og stå speil mot speil. Harry, I know, men det er gøy. Uansett, det er en gutt jeg har sett der et par ganger før som jeg og venninna mi har fått litt mer kontakt med. På torsdag var hun ute å kjørte med han - la oss kalle han Tor - og kompisen hans. Hun spurte om jeg ville være med, noe jeg absolutt ville.

Han er 20 år, har et søtt smil og en skikkelig mørk stemme. JEG syns han er litt søt, men jeg gjør litt narr av bilen hans osv, også gjør han narr av meg. Jeg kjenner han jo ikke, så jeg vet ikke om det er kødd eller ei, men det virker slik iallefall. Uansett, vi møtte på han i dag også. Ettersom han har bakhjulstrekker, fikk han bedre sladder enn han vi egentlig satt på med, så jeg, venninna mi og han satte oss i bilen til Tor. Etter endel sladderunder, skrudde han av motoren også satt vi fire i bilen. Meg, Tor. - la oss kalle de Eivind og Siri - Eivind og Siri prata ganske lenge. Han var ganske mandig av seg, og han visste utrolig mye! Her snakker vi om en temmelig smart gutt. Mann. Guttemann? Haha.

Burde jeg spørre om nummeret hans? Burde jeg gjøre noe i det hele tatt?

Jeg er bare 18 år. Jeg er bare følelsesmessig. Jeg er bare et menneske. Som mange andre, gjør også jeg feil. Feil jeg angrer på, feil jeg aldri kan gjøre om, feil som har satt spor. Fortid forblir fortid. Hvorfor må så mange grave, utfolde problemene, lage ripper i ting som allerede har skjedd? Er det SÅ vanskelig for noen å la ting forbli som det er? Er det SÅ vanskelig å bare... slippet taket? Noen ganger, ja. Men det burde ikke være slik at vi som mennesker skal blande oss i absolutt alt som har skjedd, skjer i nåtiden eller kommer til å skje.

LET IT BE.



Jeg er ikke en jævla bok du kan lese når du vil.

... jeg er trøtt. Har du lagt merke til at hvis du legger trykk på bestemte ord i en setning, blir setningen annerledes? JEG er trøtt. Jeg ER trøtt. Jeg er TRØTT. Skjønner du?


One Tree Hill ♥

Jeg har nemlig mistet definisjonen...

Jeg har noen fantastiske venner, virkelig. Jeg kan ikke si det er noe vondt i dem, men av og til... av og til føler jeg at de ser på meg som dum. En med lavere rang, en som aldri hadde klart å stå på sine egne to bein. Men alt det er feil. Jeg er ikke dum, jeg er verdt noe. Jeg burde ikke ha dårlig selvbilde bare fordi jeg har hatt sex med 16 forskjellige gutter i løpet av mine 19 år. Jeg burde ikke høyre nye rykter om meg selv hver dag. Men det gjør jeg.

Jeg vet liksom ikke hvordan de ser på meg. Ser de på meg som ei dum jente som deler fitta si med alle gutter rundt seg? Eller ser de på meg som ei god, lojal venninne? Hvordan kan man egentlig vite det?

De har det litt ubehagelig angående fortiden min. Fortiden min som "løs." Jeg vil ikke kalle meg selv løs, jeg vil kalle meg selv ei med sexlyst. Er det slik at sex har blitt tabu? Det er jo en grunn for at jeg skriver denne bloggen - anonymt - og det er nettopp det som skremmer meg litt. At jeg ikke kan vise mine ekte følelser, jeg kan ikke vise dem hva jeg tenker. Noe av det, ja, men ikke alt.

Venner skal jo være til for å lytte, trøste og gi gode råd?




Ingen forstår meg. Ikke helt. Jeg kan være uforutsigbar, egoistisk, trist, glad, lei meg, sårbar, kåt og hyper. Jeg kan være morsom, full av liv, slapp, sint, sjalu og en helvetes romantiker. Jeg vil at noen skal forstå meg, trøste meg. Jeg vil at noen skal si: "det kommer til å gå bra."