Frkperfekt

A girl named Toby - Holding a heart

Jeg tenker noen ganger på hvordan livet mitt har blitt. Gråsonene jeg har opplevd i det siste har ført til at jeg undrer meg over eksistensen min. Jeg går gjennom lykkelige faser, og litt mindre lykkelige faser. Her i livet blir man fortalt at man må "stå på! Ikke syns synd på deg selv!" Du må være sterk og tåle alt, ha styrke til å overleve økonomiske kriser, matkriser, dødsfall og alle de triste tingene som skjer i livet. Hva er vitsen med å holde fast ved noe som egentlig bare gjør deg trist?

Jeg har alltid vært en person som tenker mye, og til tider overtenker ting. Det er frustrerende til en viss grad, men det gjør meg til den jeg er. Jeg får ofte høre at jeg må stresse ned, tenke mindre og ta ting roligere. Samtidig må jeg presse meg selv til å oppnå ting jeg finner vanskelig, være tøff, ikke gråte over spilt melk. Men ofte syns jeg det er vanskelig. Hvordan skal jeg klare alt det når jeg bare er meg? Jeg er bare én person. Allikevel rommer jeg så mange følelser, til og med så mye at det er overveldende. Jeg har alltid vært sånn. Jeg tenker, og jeg føler. Jeg gråt da faren til Simba døde i løvenes konge, da moren til bambi døde og da Todd ble forlatt i skogen i Todd og Copper. Jeg gråt da jeg så "One day", med Anne Hathaway. Jeg gråter over det faktum at venninnene mine ikke forstår meg. Er jeg en så kompleks person? Er jeg så vanskelig å forstå seg på? Av og til tror jeg at det er overveldende for venninnene mine også, det at jeg er så følsom. Ja, jeg tar kanskje ting litt for lett til meg, men det kan ikke jeg gjøre noe med. Gud vet at jeg har prøvd. Jeg har prøvd å blokkere følelsene ute, og bare slutte å bry meg. Men det er nytteløst. Av og til tenker jeg over alt som har skjedd meg i løpet av de siste årene.

Jeg husker at venninnen min sa noe til meg en gang: "du pleide å være mye mer gøy og være med." Nå har hun forsåvidt en tendens til å være litt for ærlig med folk, men jeg tenkte om det var noe sannhet i det hun sa. Og jeg tok det til meg. Men hvem er hun til å si til meg at jeg ikke er gøyal? Må man leve opp til de forventningene andre har om deg, og få dem til å tro at nei, DU har hvertfall ikke forandret deg. Det er jo umenneskelig å tenke, for alle forandrer seg. Alle kan bli mer skeptiske og pessimistiske. Og kanskje det er det jeg er. En bitter pessimist. Er det ikke enklere å være det? Men nei, jeg prøver i hvertfall. Jeg prøver ovenfor venninnene mine, jeg prøver ovenfor mamma og pappa. Og lillesøsteren min, som ser på meg som sitt idol. Jeg prøver å være et godt forbilde, og når jeg er alene kan jeg puste. Da kan jeg endelig puste ut, og tenke over hva jeg enn vil uten at folk rundt meg forteller meg at; "ikke vær trist. Vær glad!" Og jeg vil så gjerne, jeg prøver så hardt jeg kan. Men hvordan skal man oppføre seg når man ikke vet hvordan..?

Jeg føler meg nummen.

Kjæresten til min tidligere bestevenninne er en drittsekk. Jeg tror jeg snart sprekker på grunn av all kvalmen han påfører meg så ofte han kan. Han kan vi kalle drittsekk 1. Han snakker nedlatende til meg, plager meg og sier sarkastiske ting. Kompisen til han jeg "har følelser for" fortalte alt som skjedde forrige lørdag til en fyr jeg ikke tåler tryne på. La oss kalle han "drittsekk 2". Drittsekk 2 elsker å plage andre, han sier irriterende ting og er en skikkelig plageånd. Mitt syn på han, er at han har dårlig selvbilde og er nødt å grave seg under huden til andre mennesker for å føle seg "på topp". Faen, jeg er så lei...

Dette er to drittsekker som jobber sammen med meg. I begynnelsen, da jeg så drittsekk 1 begynne i samme jobb som meg, var alt greit. Han oppførte seg ikke dårlig ovenfor meg. Etterhvert fikk han kompisen sin, drittsekk 2, til å begynne i jobben. Jeg tenkte ikke noe mer over det, fordi jeg kjente han ikke. Per i dag vet jeg bedre.

Da jeg satt med "han jeg har følelser for", noen kollegaer og drittsekk 2, sa jeg til "han jeg har følelser for" at han er nesten som en lillebror med tanke på at folk kødder med han og blir litt "lillebror i midten". Da sier drittsekk 2; "så han er lillebror nå plutselig?" Også sier jeg; "er det noe du vil poengtere?" og han bare ler det bort.

Drittsekk 2 har nå tydeligvis fortalt drittsekk 1 hva som skjedde forrige helg. Hvorfor vet jeg dette? Fordi i dag morges gikk jeg foran noen kollegaer og drittsekkene. Da sier drittsekk 1; "BIIP* har følelser for deg, frkperfekt! Eller forresten, det var omvendt... stemmer det!" og jeg ba han dra til helvete.

Jeg klarer ikke å være rundt noen av de, verken "han jeg har følelser for" eller de to drittsekkene som gjør livet mitt surt om dagene. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre...

Jeg har så mange blandede følelser, egentlig. Noen ganger savner jeg hun som pleide å være min bestevenninne, men på samme tidspunkt føler jeg et visst hat mot henne. En viss ønsketenkning om at hun flyttet langt, langt vekk og aldri var del av hverdagen min. Dessverre har vi felles venner, og den gjengen er veldig nærme. Men det er denne éne personen som virkelig får meg til å stenge meg selv inne. Jeg klarer ikke være meg selv rundt henne, og det plager meg. For jeg er som regel en veldig talentfull, varm og humørspredende person, men når jeg er rundt henne er det som om jeg visner og har en fullstendig shut down.

Er dette normalt? At det skal være slik, det forstår jeg ikke. Vi som var så nærme, ser ikke på hverandre per i dag engang. Vi hilser ikke, unngår hverandres blikk og prøver til enhver tid (når vi er rundt hverandre) å nesten glemmer at vi en gang var så gode venninner. Det gjør vondt at det er sånn, men begge er alt for sta til å ta opp kontakt og det har gått for lang tid. Jeg skulle ønske vi ikke hadde noe uoppgjort mellom oss, men det har vi. Vi skulle vokse gamle sammen, barna våre skulle være venner og ektemennene våre skulle være bestevenner akkurat slik som oss.

Det gjør så vondt å vite at vi aldri kan få tilbake den tiden vi var som vi var...

Jeg gjør alt for å ikke tenke på han. Jeg spiller til og med the sims for å glemme han (en periode). Men når jeg ligger i senga, er alene eller ser noen som kysser, så er han der. I tankene mine. Og jeg vil ikke ha han der! Han er ikke velkommen der lenger, men allikevel tar han styring. Det er nesten som at han lager små hull inni meg for hver gang jeg tenker på han, og det gjør vondt.

Jeg prøver faktisk alt. Jeg prater med gutter på skybyen, nettdating og match.no. Faen, jeg er desperat nå! Ingen har gitt meg samme "internettfølelse" som det han gjorde når vi pratet på msn. Jeg vet det er galt av meg å prøve og oppnå samme følelse ved å prate til utallige andre gutter, men jeg vet ikke hvordan jeg ellers skal klare å glemme han. I går ringte jeg en jeg tidligere styret med (men som jeg ditcha pga nettopp mr. asshole) og det gikk bra å snakke med han! En periode... Etter 20 min brøt han seg inn i tankene mine igjen, og jeg måtte bare legge på for å gråte ut alt jeg hadde innvendig.

Jeg vet jeg ikke kan fullstendig glemme han nå i nærmeste fremtid, for det er alt for ferskt til at jeg kan det. Men tiden leger alle sår... I alle fall de overfladiske sårene.

Jeg sendte en melding til mr. carenomore, hvor jeg sa jeg var lei av at han aldri svarte på meldinger eller når jeg ringte. Var det feil av meg å gjøre? Jeg orker bare ikke mer! En uke har gått hvor jeg har pratet med han MAKS tre ganger. Før pratet vi tre dager OM DAGEN. Noe skjedde, obviously...

weheartit

Advarsel: Jeg er grisetrøtt, så hvis dere finner noen setninger litt rare, se mellom fingrene! Som for eksempel med den setningen jeg nettopp brukte. He-he.

4 netter og 5 dager var jeg i Bergen. Hatt sex. Masse sex. Random sex, deilig sex, savner sex. Allerede. Jeg har vært hjemme i 3 timer og jeg savner det. Jeg savner HAN. Jeg savner Bergen. Jeg savner hvordan han la seg inntil meg når vi våknet. Jeg savner lukten av han. Jeg savner å kysse han offentlig på IKEA. Jeg savner å ha han nær meg. Jeg savner å diskutere hvorvidt vi skal ha tørkerull stående på kjøkkenet hans eller ikke. Jeg savner å klemme han. Jeg savner å kjenne hendene hans på korsryggen min. Jeg savner kroppen hans. Jeg savner det å sovne inntil han. Jeg savner å irritere han. Jeg savner å se han hver morgen, gående inn mot badet, ut av soverommet - naken. Allerede.

Men når dét er sagt - GODT NYTTÅR!

De 3 første dagene i 2011 har vært fantastiske, spektakulære, herlige, ubeskrivelige! De har vært perfekte. Bortsett fra at jeg ble jævlig dritings på nyttårsaften og sov på festen - i TRE TIMER! Jepp, foran alle. Foran broren hans, foran dama til broren hans, foran kompisen til dama til broren hans. Foran HAN.

Men de 5 siste dagene har vært... ubeskrivelige. Han gir meg en lykkerus jeg ikke ante fantes. Han vil ha meg akkurat som jeg er. Men i alt lykkeruset, finner jeg alltid den ENE, lille (store) tingen som alltid bremser for meg. Bråbrems. Fra 300 km/t til 0 km/t pluss litt bremselengde osv. Så da vi hadde lagt oss etter den BESTE nyttårsfesten jeg har vært med på, tenker jeg tilbake på kvelden. Han introduserte meg som "bare en venn". Jeg smakte på ordene han nettopp hadde brukt om meg. Hatet smaken. Den verste ettersmaken noensinne. "Bare en venn". Så jeg spurte han; "hva er jeg for deg?" sa jeg. "Hva mener du?" sa han. "Du introduserte meg som "bare en venn"". Han ble irritert. "Men hva er vi da? Vi er ikke BARE venner, og det vet du... Men vi er ikke sammen... Vi er ikke BARE venner, vi er ikke sammen, vi er ikke knullevenner. Jeg vet ikke hva vi er."

Vi er ikke BARE venner, vi er ikke sammen, vi er ikke knullevenner. Hva ER vi?

Jeg vil være den siste du tenker på før du sovner. Jeg vil være den første du tenker på når du våkner. Jeg vil være den personen du henvender deg til når du har det vondt, eller har et problem du trenger å snakke om. Jeg vil være den personen som står mest stabilt i livet ditt. Jeg vil at du skal lengte etter meg når du ikke er med meg. Jeg vil at du skal prate med meg som du pleide å prate til meg. Jeg vil ha deg litt lenger hos meg. Jeg vil at du skal åpne deg for meg. Jeg vil at du skal slippe meg inn og være en person du kan støtte deg til uansett hva som skjer.

Jeg vet jeg ikke er den personen. Jeg vet du ikke vil ha meg slik jeg vil ha deg. Eller vil du? Jeg vet ikke hva du tenker, for du er som en dagbok med hengelås på og jeg finner aldri nøkkelen. Du er som en bok jeg har lyst å lese, men får det ikke til for skriften er ikke tydbar.

Jeg vil at du skal se meg. Jeg er her.

Jay Sean ft. Jessy - What happened to us?

weheartit

Susanne Sundfør - It's all gone tomorrow

Jeg har et tomrom innvendig. At noe kan forsvinne på et halvt sekund, det undres jeg over. At man kan miste noen just like that, det vil jeg aldri forstå...

Save me.

weheartit

Følelsen av å miste noen, er ubeskrivelig vond. Jeg har den følelsen nå, og det er ingenting i verden som kan få den følelsen til å forsvinne. Det er som om et tomrom har fyllt meg, og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre.

Jeg mistet en jeg hadde følelser for. Jeg gjorde noe dumt, og vi kom ikke over knekken. Det i seg selv burde være et tegn, men allikevel er ikke følelser noe du bare skrur av og på. Det er som om det vonde aldri vil slutte å forfølge meg. Det gjør vondt, og hele meg verker. Jeg holdt meg unna for å slippe denne følelsen, denne bisarre måten å tenke på. De vonde følelsene som kommer når du blir avvist, skuffet eller såret. Det er som et åpent sår, og saltet fortsetter å komme inn i det.

Hvorfor kan jeg ikke få en sjanse til å bli lykkelig?

Trondheim. Gutt/mann (det er så rart å tenke på og bruke ordet "gutt" om noen som er eldre enn 20). Kjekk. Snill. Min type. Elskbar. Knullbar. Høy. Søt. Omtenksom. Uoppnåelig. Distansert.

Katy Perry - Teenage dream

Jeg nevnte i et innlegg under her at jeg hadde tre gutter...menn å stri med de siste månedene. Jeg fjernet alle fra mulighetene til at det kunne bli noe mer, men to av dem valgte jeg bort fordi jeg ville velge dem bort og fordi jeg ikke så noen fremtid med dem. Men han siste, en 25-åring som opprinnelig bor en time unna meg, går på skole i Trondheim - som er 10 timer unna meg. Det er uoppnåelig og distansert. Jeg ble kjent med han i påsken da jeg var på hytta med familie og venner, og han var absolutt en fin fyr. Ikke at jeg tenkte på han på den måten der og da, jeg bare anså han som en helt allminnelig person. Ikke en venn, elsker eller kjæreste?

Det er liksom så lett for meg å se meg selv sammen med han. At dager hvor jeg er stresset, holder han ekstra hardt rundt meg og kysser meg på halsen mens han sier at alt vil ordne seg. At det siste jeg ser før jeg sovner, er hans ansikt. Det eneste jeg hører, er hans behagelige stemme. Det rare ved at han er et hode høyere enn meg, og må stå på tå for å kysse han. At han kysser meg "ut av det blå" og ingenting i verden gir mer mening. At jeg går med han hjem etter en fuktig kveld på byen, og presser meg hardt inntil han når vi er trygt hjemme.

SUKK.

Jeg er jente, det ligger i min natur å dagdrømme, fantasere og håpe. Så slutt med det derre "kliss-er-for-ekle-mennesker"- tullet. Kliss er kanskje teit i mine øyne noen ganger, men det er så... utrolig fint! Jeg vet jeg kunne elsket han høyere enn jeg noensinne har elsket noen, for jeg vet vi tilhører hverandre. Akkurat som Edward og Bella i Twilight.... skal ikke snakke noe om det, btw. Kan ikke tro jeg nevnte Twilight i dette innlegget, egentlig. Men anyways, hver gang jeg får melding fra han, hver gang jeg snakker med han på telefonen, hver gang jeg ser han, da blir alt borte og jeg konsentrerer meg kun om denne deilige skapningen. Jeg har møtt han et par ganger, men jeg har aldri kysset han. Aldri. Men én ting vet jeg, og det er at jeg har så forferdelig lyst til det!

Det er lov å håpe.

Jeg sitter og tenker, hva om jeg dør i morgen? Ville vennene mine grått? Ville mamma og pappa sørget over meg? Ville noen husket meg? Det er så mange spørsmål jeg sitter med angående døden. Alt som har med død å gjøre, skremmer meg. Det man ikke vet er skremmende. Jeg kan ærlig innrømme at jeg ikke vet så mye om det som er uvirkelig, men på en rar måte, skremmer det meg ikke i det hele tatt. Det er som om jeg ikke bryr meg så mye om å dø, bare hvordan det er i ettertid. Får jeg se begravelsen min? Får jeg se hvordan vennene mine takler døden min? Får jeg se om de savner meg? 

Jeg har tenkt ganske mye på døden igrunn, spesielt etter bestevenninnen min, Amalie, døde ifjor høst. Jeg kunne ikke forestille meg å miste henne, før jeg faktisk gjorde nettopp det. Jeg mistet en av mine beste venninner. Den første perioden etter hun døde, sendte jeg meldinger til henne, ringte henne, sendte mail til henne. Null respons. Jeg spurte etter henne på skolen; "Hvor er Amaile?" og lærerne ble etterhvert bekymret for meg. De konfronterte foreldrene mine, som også sørget over Amalies død, men på en annen måte enn meg. Det hadde ikke gått opp for meg. Etter en liten stund, ble jeg sendt til psykolog. Jeg snakket så varmt om Amalie, hun var den eneste jeg pratet om. Men jeg brukte aldri navnet hennes i fortid, men nåtid og fremtid. Vi skulle flytte til Oslo sammen for å studere psykologi, vi skulle skaffe oss en hund som skulle hete Kasper, vi skulle så mye. 

Det ble juleferie, og jeg hadde akseptert Amalies bortgang. Det faktumet at jeg måtte takle en bestevenninnes død, er vanskelig. Det er uvirkelig, så mye vet jeg. Det jeg ikke vet, skremmer meg ikke lenger. Ikke etter jeg fikk erfare å miste en person som betydde såppas mye for meg. Det var som om noe rev hjertet mitt ut av brystet mitt, skar det i tusen biter, og satte det på plass igjen. Det var JEG som måtte lappe sammen hjertet mitt igjen. 

Jeg savner henne hver eneste dag.

I går kveld skulle jeg legge meg ganske tidlig, men jeg lå bare å tenkte på han. Han hadde vært i Sverige samme dag, og jeg visste at han hadde kjørt med eksen sin bort dit. Jeg klarte nesten ikke å spise, sove eller tenke etter jeg så facebook statusen til venninna til eksen hans. "Harrytur med Helene og Tor i dag! <3 <3 <3" Jeg ble nesten kvalm.

Men så sendte jeg melding med han på kvelden, og jeg fortalte han nesten at jeg hadde følelser for han. EN ting jeg fikk avklaring på, var at han IKKE skulle bli sammen med eksen igjen. Det gjorde meg letta igrunn. Men jeg kan jo ikke se han nå? Det er flaut, for jeg tror han har en viss anelse, men gidder ikke innrømme det til meg. Jeg fortalte han at han hadde oppført seg som en drittsekk mot meg forrige uke, og at jeg noen ganger tar meg nær av spøkene hans. Da fortalte han at jeg skulle heller si ifra når jeg hadde et problem med spøkene hans.

Jeg føler ikke jeg har fått noe spesielt ut av den samtalen. Jeg føler meg fortsatt hjelpeløs...