Frkperfekt

Nyeste favorittsangen!

 Rihanna - We found love

 Når jeg tenker tilbake på livet mitt, innser jeg at det er venner og familie som har gjort meg til den jeg er i dag. Allikevel føler jeg at jeg har blitt undervurdert, at de har sett på meg som dum og lat. Men jeg er ikke det. Ja, jeg har gjort noe som ikke er helt "normalt", men har de egentlig rett til å dømme meg? Vi lever i 2011, vi skal liksom ha utviklet oss, men samtidig føler jeg av og til at vi ikke har utviklet oss så mye som alle sier vi har. Fordommer og mobbing er fremdeles aktuelt i dag. Fordommer andre har, den negative trenden med å sette folk i båser, er et preg av en fremdeles veldig aktiv tankegang rundt janteloven. "Du skal ikke tro du er noe eller noen", "alt du gjør er feil" osv. Hvorfor har vi disse fordommene mot andre mennesker? Hvorfor er mobbing fremdeles aktuelt? Hvorfor innser vi ikke at janteloven er BULLSHIT?!

De siste årene har det vært kamper mot mobbing, men allikevel er det fremdeles barn, ungdom og voksne som er nedverdigende mot andre personer. Når vokser man egentlig opp? Når begynner man å angre på de gale valgene vi tok i livet? Er det når vi  ligger for døden som gamle at vi tenker tilbake på livene våre og finner ikke annet enn mørke hull og tanker? Jeg vil prøve å leve mitt på den måten at jeg bryr meg om meg, og unngår å kommentere ting som jeg ikke har noe med.

Alle er verdt like mye, uansett hva en jævla jantelov og andre personer sier. Vi er alle mennesker, uavhengig om den og den personen ikke mener det. For hvem er egentlig de som tør å påstå noe annet? Hvem er de som tør å se ned på andre når vedkommende er akkurat like mye verdt som alle andre? Ingen er høyere enn andre, selv om de er kongelige, politi eller statsminister. Man burde ha respekt for de rundt seg, vise omtenksomhet og empati. Vi lever jo i 2011...