Frkperfekt

Kommer snart hjem fra Spania. Kjenner jeg savner hjembyen min, og alle menneskene i den. Turen har gitt meg mye tenketid, og bare for å svare på en kommentar jeg fikk; nei, jeg tenker ikke på en jente i den forstand at jeg er forelsket i ei. Hvis det var det spørsmålet gikk ut på.

Jeg snakker så mye om hvor forvirret jeg er, ser andres lykke til enhver tid. Når skal min lykke komme? Når skal jeg slutte å være forvirret? Syns ikke det har forandret seg så mye siden tenårene. Tenker på venninnene mine som visstnok har det like greit uten meg. Alt de snakker om, er turer de skal på sammen. Jeg har forsåvidt ingen grunn til å føle meg utelatt, jeg skal jo jobbe hele sommer, men skulle ønske jeg kunne være med på ALT.

Er det en slags søken etter oppmerksomhet at jeg avtaler masse møter med forskjellige gutter? Men jeg føler det er greit å ha selskap fra en person (personer) som ikke dømmer meg eller vet hvordan jeg var før. De kommer jo til å vite om meg som jeg er nå. Jeg får kommentarer om hvordan jeg har endret meg, og jeg føler mine "gamle" venninner undervurderer meg. Tror jeg er dum, ellernoe. Noen ganger skulle jeg ønske at vennegjengen min var litt annerledes.

Tenk om jeg finnes på en annen planet. Hva gjør jeg der? Hvordan er jeg? Har du noen gang tenkt på at kanskje er det en annen deg der ute.

Nå vet jeg ikke hva jeg skal skrive mer. Sov godt, håper hvem enn du er som leser dette får en fin dag i morgen.