Frkperfekt

Jeg satt på bussen her om dagen, var på vei hjem fra en begravelse. Rett ovenfor meg, der jeg sitter vendt mot to andre seter, sitter ei jente i kanskje 12-13-års alderen. Sekken er godt plassert på fanget hennes, hun kikker aldri opp, og beina er krøpet sammen. Det er folksomt på bussen, og alle er opptatte med sitt. De gangene hun ser opp, møter hun aldri noens blikk eller øyne. Kanskje hun er redd? Jeg følte litt synd i denne jenta, ville fortelle henne at; hei. Hvordan går det? Du ser så bekymret ut.

Jeg lot det være.

Det lysebrune håret hennes ligger nedover skuldrene. Slapt, livløst og matt. Øynene hennes ser slitne ut. Bekymret. Sjenert? Hun nesten klamrer seg til sekken hennes. En rosa og lilla sekk. Går hun på ungdomsskolen? Blir hun mobbet? Er det noe hun gruer seg til, når hun kommer hjem? Hva tenker hun på? Har hun det bra med seg selv? Jeg hadde så lyst å si at; hei. Hvordan går det? Du kan finne trøst i meg.

Jeg lot det være.

Så langt det lot seg gjøre, prøvde jeg å smile til henne når hun en gang i blandt så opp. Men hun møtte aldri de smilende, varme øynene mine. Hun kikket bare ned igjen. Da bussen stoppet der jeg skulle av, lot jeg henne gå først ut, og ville si at; hei. Hvordan går det? Jeg er en hyggelig person.

Jeg lot det være. Skulle ønske jeg sa noe til henne, som ga henne et lite snev om at; hei. Det finnes gode mennesker i denne verden. Du vil komme deg gjennom denne vanskelige tiden.

Om ikke helt forsvunnet, et lite snev av håp.