Frkperfekt

Jadda... ett innlegg hver dag i Desember gikk ganske dårlig. Hadde egentlig et mål (for meg selv) om å klare det, men jeg har vært så opptatt i det siste... turen til Bergen for å besøke mr <3 har endelig blitt bestilt og jeg gleder meg sinnsykt! Nå har jo vi hatt litt småproblemer med tanke på avstanden, og det har satt spor igrunn. Merker at det har dabbet litt av når det gjelder å snakke sammen. Han er opptatt til ENHVER tid, og eneste gangene jeg får pratet med han, er før jeg legger meg. Det irriterer meg at han er så opptatt... Men han er hvertfall ALL MINE når jeg drar for å besøke han. Alle de fem dagene jeg skal være der, har han fri og kan kun fokusere på meg! Og jeg gleder meg enormt mye til å endelig være hos han.

Men det skjedde noe igår som virkelig gjorde meg redd og usikker på han for aller første gang. Eller, jeg har jo vært usikker på dette over tid nå, men jeg har valgt å se bort i fra de følelsene, og bare tenke at jeg må komme meg over den muren. Over tid (år) har jeg bygget et stoor mur rundt meg, og hver gang jeg møter en som kan være en potensiell kjæreste, trekker jeg meg alltid tilbake til den trygge, solide muren. Det er så ødeleggene for meg, for når jeg først har trukket meg tilbake og forteller vedkommende at jeg ikke vil mer, angrer jeg som regel på det i ettertid! Jeg må bare unngå å trekke meg tilbake denne gangen, for han er virkelig fantastisk! Men uansett, i går... jeg hadde ikke pratet med han HELE dagen, og da jeg ringte, svarte han ikke. Da jeg sendte melding svarte han ikke. Senere utpå kvelden, ble jeg skikkelig bekymret og sjekket alle nyheter jevnt og trutt, men fant absolutt ingenting om en 26 åring i ulykke. Jeg ble skikkelig deppa, og utrolig REDD. Så hadde jeg lagt meg (ca halv fire) og DA får jeg melding! Så jeg ringer og er helt på gråten, men da er han for trøtt til å prate og jeg blir selvfølgelig irritert, men sier ikke det til han. Så dagen etter, ringer han klokka tre... jeg begynner å gråte I TELEFONEN, fordi jeg merket hvor redd jeg hadde blitt dagen før.

Så i dag skulle han (selvfølgelig) til en venninne for å feire bursdagen hennes. Jeg - selv om jeg vil - klarer ikke å stole på han. På en måte gjør jeg det, men på en annen måte tenker jeg jo over at han bor i Bergen og kan egentlig komme unna med hva han vil! Men hva KAN jeg gjøre, da? Det er jo ingenting jeg kan gjøre når han bor 10 timer unna meg...

Jeg vurderte sterkt å fortelle han at jeg egentlig ikke vil holde på med dette lenger, for det er virkelig vondt å snakke kun 30 minutter med han hver dag. Jeg vil ha MER...

weheartit