Frkperfekt

Du sa du ikke ville miste meg. Du sa du ikke brydde deg om det de sa. Du sa vi måtte få dette til å funke. Du sa vi hadde ordnet opp. Du sa vi var venner. Du sa, på din egen forvridde måte, at du var glad i meg.

Var det bare en løgn?

Ikke EN gang stod du opp for meg. Du ga meg ALDRI en sjanse. Du lot meg aldri FORKLARE meg. Hva slags venn er du da? En som bare gir opp? En som alltid følger strømmen, og aldri vil gjøre noe stående på dine egne to ben? En som ikke turte å være vennen min når jeg trengte det så sårt, bare fordi alle andre snakket dritt om meg.

Du sier jeg ble for intens. Du sa du ikke klarte humørsvigningene mine. Du sa at alt ble for mye for deg. Du ga meg opp før du ga meg sjansen til å forandre meg. Du var min aller beste venn, og du klarte ikke å håndtere meg når jeg var på mitt verste. Well, guess what; DU er årsaken til det verste i meg. Du dro det ut av meg, du sviktet meg. Gang på gang på gang, og hver gang ordnet vi opp. Eller, vi "ordnet" opp. Du ga meg forhåpninger om at vi hadde ordnet opp. Var det en løgn også? Var vennskapet vårt basert på noe svakt, eller ikke basert på noe i det hele tatt? Jeg vil aldri forstå hvordan du kunne behandle meg, en jente du har kjent i 6 jævla år, på den måten. Aldri.

Du såret meg verre enn noen annen har gjort i hele mitt liv.