Frkperfekt

Noen dager går det bra, men andre dager går det stikk motsatt. Alle har dårlige dager, jeg vet, men jeg syns jeg har fått min porsjon dårlige dager for denne gang. Hvis jeg skal beskrive hvordan jeg føler meg nå med ett ord, så må det bli alene. Jeg føler meg alene fordi vennene mine tar avstand fra meg, og det er enkelt og greit helt jævlig. Greit nok, jeg har det ok med at et par visse personer tar avstand, men ikke de andre også? De jeg ikke har gjort noe.

Jeg syns bare det blir galt når man kaster bort et langt vennskap for en person man har kjent i et halvt år - ett år. Jeg skulle gjerne likt og visst hvorfor. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre! Det er så vanskelig, for den ene personen som tar kontakt med meg, er også en av de personene som har såret meg mest. Jeg vil så gjerne forklare hele situasjonen for dere som leser dette, men jeg vet ikke om jeg tør. Hva om de det gjelder, finner denne bloggen og leser det? De vil jo kjenne seg igjen i det jeg skriver, om de ikke allerede har gjettet at det faktisk er... meg. Det skremmer meg og ikke vite hvem som leser bloggen min, for det kan være hvem som helst. Derfor syns jeg det er veldig befriende at jeg er anonym, da jeg ikke kan skrive alt dette om bloggen hadde vært "offentlig". Men allikevel holder jeg tilbake, og det er ikke rettferdig ovenfor meg selv. Helt fra Januar har jeg holdt denne bloggen skjult for venner og familie, og jeg har vært ærlig hele veien. Alt jeg har skrevet her, har vært meg. Bloggen har blitt endel av meg.

Men hvordan skal jeg takle det når jeg føler at en del av meg holder på å forsvinne?


w e h e a r t i t