Frkperfekt

Jeg er på en øde vei, heading nowhere. Det er en skremmende følelse, for jeg ser ikke hjelp underveis. Det er kun meg og mine tanker, alene. Forlatt av venner, til og med familie. Jeg er et svart får som ingen vil kjenne. Ingen vil vite om jeg har det bra, ingen vil vite om jeg har det vondt, ingen vil vite. Det er en skremmende tanke at jeg står alene med meg selv, når alt jeg er, er selvdestruktiv. Jeg skyver alle jeg er glad i, unna meg. Det ligger i naturen min å gjøre det, men jeg vet ikke hvorfor. Ingen vet hvorfor. Jeg vet jeg ikke kan overleve uten venner, men på en bisarr måte, liker jeg å være med meg selv. Jeg liker å gjøre det lett for meg selv ved å tenke at jeg ikke er verdt det. Det er jo lett for meg å skyve de jeg er glad i, vekk. Jeg liker å holde ting på avstand, akkurat som alt annet.

Mitt første forhold. Han bodde langt unna. Mitt andre forhold. Han bodde langt unna. Alle de jeg har snakket med på msn, facebook og telefonen. De var langt unna. Jeg prøver å kjempe, men det er så lett for meg å gi opp. Så lett det er for meg og bare legge meg ned og ikke gjøre noe. Jeg vet ikke om jeg liker veien jeg tar, men jeg vet ikke om jeg ikke liker den heller. Det er en fin vei, uten noen. Det er en vei jeg kan kontrollere selv, og det gir meg en slags følelse av frihet. En følelse av å ikke skuffe noen, såre noen eller tenke "hva hvis?".



Veien jeg så lett kunne finne, ligger nå dekket av tåke. Alt er skurrete, og jeg går meg vill. Jeg er redd jeg aldri kommer til å finne veien tilbake igjen. Men, hva om jeg ikke vil finne veien tilbake? Hva gjør jeg da?