Frkperfekt

Jeg er en veldig nysgjerrig person. Jeg liker å vite ting som skjer rundt meg, og hater når noen holder noe skjult for meg. På mange måter er jeg veldig selvdestruktiv også, og tenker så mye på ting at hele verden spinner rundt omkring meg. Det er ikke som om jeg VIL være nysgjerrig og selvdestruktiv, men det er bare sånn jeg er. Det er sånn jeg har blitt over de siste årene. Jeg vet jo selv at slike ting ikke skjer over natten, men det kommer gradvis små endringer over tid. Når jeg først har oppdaget at jeg ikke kjenner meg selv igjen lenger, da er det vanskelig å vende tilbake til "normalt". Men jeg kan jo ikke svare på hva "normalt" er, for det vet vel ingen? Alle er jo forskjellige, og alle har hver sin måte å tenke på.

Jeg vil ikke være den personen ingen vil være med lenger fordi jeg er negativ hele tiden. Jeg syns det er så hyklersk av meg å "fake et smil" når jeg egentlig vil sitte hjemme for meg selv og ikke gjøre noe. Når jeg ikke aner hva jeg skal gjøre for at ting skal gå tilbake til "normalt". Jeg syns kanskje synd på meg selv, men faen heller, jeg har rett til det. Jeg har rett til å tenke på mitt eget beste, men hva om mitt eget beste er å ta avstand fra de vennene jeg har nå? Jeg syns alt bare skal være så jævlig vanskelig hele tiden, og det er jeg dritt lei av. Jeg er dritt lei av å føle meg hjelpeløs.

  
 





      Jeg må leve.