Frkperfekt

Jeg hadde en drøm i natt, og den var mer virkelig enn noen annen drøm jeg noensinne har hatt. Jeg la hodet forsiktig ned på puta mi, lukket øynene og tenkte på fine ting. Jeg kjenner meg selv så godt at hvis jeg begynner å tenke, da blir jeg fanget i et dypt, dypt hull omringet av negative tanker. Så jeg prøvde å ikke tenke på noe da jeg la meg, og før jeg visste ordet av det, drømte jeg om en spesiell person. Jeg pleier alltid å huske hva jeg har drømt, og da jeg våknet, husket jeg alt til punkt og prikke.

Jeg gikk langs stranda sammen med Amalie. Hun hadde på en hvit, flagrende sommerkjole og håret var satt opp i en hestehale. Hun hadde ikke sminke på, og det var nettopp det hun kledde best. Alt ved Amalie var så naturlig og ekte, og på mange måter ville jeg være som henne. Jeg tror hun visste det, for hun pleide å si; "du er fin akkurat som du er, du."

Jeg husker jeg var lykkelig i drømmen min. Alle de vonde følelsene var borte, og ingenting stod i mellom meg og Amalie. Det var bare oss to. Da jeg våknet, var det som om hun faktisk hadde vært i drømmene mine for å lette trykket litt. Få ting til å bli litt bedre. Vi hadde en ganske lang samtale i drømmen min, og noe av det jeg husker hun sa til meg, var; "du skal ikke kaste bort dine fine år på å gruble. Jeg vet du er på et dårlig sted akkurat nå følelsesmessig, men jeg vil at du skal holde ut for alle dine kjære's skyld. Og for min skyld." I drømmen var omgivelsene rundt oss noe av det vakreste jeg har sett. Det var som om Amalie hadde hentet sjela mi for å ta meg med på besøk hos henne, i himmelen. Det høres kanskje klisjé-ish ut, men det var slik jeg opplevde drømmen.



   



    Det var en fin drøm.

         En jeg aldri vil glemme.