Frkperfekt

Jeg var på stranda med broren min i går, og la meg fortelle deg at det var herlig å kjenne det kjølige vannet treffe bena mine, og så låra mine jo lenger ut jeg går. Jeg stopper et lite øyeblikk for å kikke utover havet, og det strekker seg lenger enn jeg kan se. Av og til lurer jeg på hva som finnes på den andre siden av der jeg står, med bena mine godt plantet på sandbunnen. Jeg tar et par skritt til og kjenner vannet rekker meg til magen. Det er iskaldt. Jeg er varm. Jeg tar sats og legger vekta mi over vannet og bruker armene for å svømme fremover. Jeg småskriker fordi det er så kaldt, men etterhvert dukker jeg også hodet under vann og når jeg kommer opp, ser jeg på omgivelsene mine på en helt annen måte enn jeg gjorde før jeg dukket under vann.

Alltid har jeg elsket vannet, spesielt havet. Jeg kunne ligge på en flytemadrass på sjøen i mange timer, og dermed ble jeg brent som fy. Helt fra jeg kunne svømme (med armringer vel og merke), har jeg utnyttet hver eneste anledning jeg har fått til å bade. I det gamle huset vårt i Spania, var det noen leiligheter med felles basseng rett ovenfor oss. Besteforeldrene mine kjente personene i den ene leiligheten, så vi fikk også bade der noen ganger. Et privelegium etter min mening. Men det var også en stor, svart hund ved navn "Troll" som bodde rett ved den trappen vi måtte gå opp. Jeg husker broren min og jeg måtte klamre oss til veggen og liste oss så stille som mulig forbi trappen slik at hunden ikke flekket tennene sine til oss og bjeffet som om vi var kriminelle. Etter min mening, tror jeg den hunden bet verre enn den bjeffet. Men anyways, en gang var jeg der med besteforeldrene mine, og bestemoren min sa klart i fra til meg at jeg ikke måtte hoppe ut i vannet. Bestefaren min var ikke der, og da bestemoren min snudde seg for å ta hånd om min mye yngre bror på det tidspunktet, hørte hun et stort plask bak seg. Jeg hadde nemlig hoppet ut i voksenbassenget og hun fulgte etter med alle klærne på.

En annen gang jeg var på stranda med mamma og broren min, som var kun et par måneder, på armen (jeg var ca 2) gikk jeg ut i sjøen (med armringer på selvfølgelig). Stakkars mamma ble fortvilet, for hun hadde broren min på armen og kunne ikke gjøre annet enn å rope på meg at jeg måtte komme inn igjen. Jeg var veldig sta når det gjaldt å bade, og skulle ut i sjøen for en hver pris. Til slutt hadde jeg kommet såpass langt ut at noen voksne hentet meg inn igjen, for de så mamma skrek etter meg.

Så da jeg gikk ut i sjøen for å bade i går, fikk jeg den samme følelsen som da jeg var mindre. En følelse av at jeg var hjemme på et vis, og at ingenting annet var i tankene mine enn det kjølige vannet som omringet meg. Jeg svømte ganske langt ut før mamma ropte meg inn igjen på akkurat samme måte som hun hadde ropt meg inn til land for så mange år siden.

Det var magisk.