Frkperfekt

Pappa fikset gitaren min her om dagen. Jeg skrev om den i dette innlegget. Gitaren min er noe av det kjæreste jeg har, for den og jeg har vært gjennom mye sammen. Hver gang jeg hadde kranglet med mamma og pappa, blitt såret eller følt meg nedfor, har jeg tatt fram den for å spille. Det er som om notene jeg spiller aldri har en ende, og alt rundt meg slutter å eksistere. Jeg tok den fram i dag, og jeg så alle klistremerkene og tusjemerkene etter venner som har lagt igjen spor etter seg via gitaren. Jeg er så glad i den. Det er som om den er en venn jeg alltid kommer til å ha, selv om den kanskje er litt gammel og litt utbrukt. Det er noe særeget ved den gitaren, det er nesten som om den har en sjel på en måte. Jeg har lagt sjela mi inn i den, og hver gang jeg spiller, kommer den mer og mer fram. Det er en ubeskrivelig følelse, og jeg elsker den!

Jeg spilte "Ka e du redd for" sunget av Sigvard Dagsland. Det er en av de fineste sangene jeg noensinne har hørt. Jeg lærte meg teksten og sang mens jeg spilte. Det var betryggende å kjenne gitaren over bena mine, og i armene mine. Det ga meg en ro, og en tanke om at alt kommer til å gå bra.

Sigvard Dagsland - Ka e du redd for




Hva gir deg ro?