Frkperfekt

Jeg gikk barbent ut i hagen, og med en gang jeg traff det fuktige gresset, lot jeg alle tanker fly av gårde. Jeg gikk rundt i hagen med tankene gjemt et sted inni meg, de gjemte seg for omverdnen slik jeg gjør. Jeg gjemmer meg i naturen, for den er like skjør som meg. Kun et par øyeblikk, og det som en gang var så vakkert, kan mistes. Det kan forsvinne, og aldri se dagens lys igjen.

Jeg er like sårbar som bladene. Om våren begynner knoppene å blomstre, om sommeren er knoppene blader, og om høsten faller bladene av trærne. Slik foregår prosessen gjennom tre årstider, hvor den siste årstiden er tegn på hvile. Jeg er først en knopp, en ubetydelig liten knopp, men vokser etterhvert opp hvor jeg blomstrer mer og mer for hver dag. Så er jeg voksen, jeg er et blad. Men når høsten kommer, da faller jeg av treet og blir sårbar for alt mulig som tråkker rundt. Spesielt menneskene rundt meg har en tendens til å ikke se seg for, og tråkker på meg når jeg ligger på bakken.

Jeg vet det er begynnelsen på sommeren, men hvorfor føler jeg at det er høst?





privat