Frkperfekt

Store, smertende slag treffer hjertet mitt og sprer vonde følelser. Det er ikke et sår jeg kan se, ta på eller plastre, men en innvendig smerte som skygger for synet mitt. Jeg klarer ikke se ordentlig, og jeg klarer ikke finne veien tilbake. Det er vanskelig å puste, få ro. Jeg har mareritt om nettene, og episoden fra Amalies bortgang går på repeat. Hver natt kommer mamma inn til meg og roer meg ned. Jeg våkner ikke før hun tar ordentlig tak i armene mine, og jeg ser etterhvert det vennlige ansiktet til mamma. Håret mitt er halvveis vått av svette og mamma må hente bøtte når jeg begynner å brekke meg. Savnet har grodd seg inn i meg, og holder fast med all sin makt.

Jeg har lenge trodd at ting har blitt bedre, men det var før marerittene kom tilbake. Det var da jeg skjønte at jeg ikke lenger greier å skjule det, ikke engang for meg selv. Etter jeg har spydd, pleier jeg å drikke minst en liter vann. Jeg er utmattet og vil bare sove, men jeg vet hvis jeg lukker øynene, kommer marerittene igjen. Som regel går jeg langs veien en dag, og det er ingen i nærheten. Jeg er plutselig ved skolen, og ser Amalie tar frem nøklene fra bagen for å åpne bildøra. Jeg prøver å løpe til henne, men både beina og stemmen svikter. Jeg står fast, og ser henne kjøre forbi meg. Plutselig sitter jeg på med trailersjåføren som traff henne, og jeg ser han tar frem mobilen. Den mobilen som skulle endre mitt liv for alltid, prøvde jeg å rive fra han, men armene vil ikke lystre. Jeg ser bilen til Amalie komme nærmere og skriker alt jeg kan til han. Da de såvidt treffer hverandre, vekker mamma meg og jeg finner meg selv på mitt eget rom igjen. Nå har jeg hatt samme mareritt i et par dager, og det er alltid samme drømmen. Samme drømmen jeg hadde for 8 måneder siden, og ble kvitt for 6 måneder siden.

Jeg er nummen i hele kroppen.