Frkperfekt

Jeg må finne meg selv før jeg mister meg selv. Jeg vet ikke hvem jeg er lenger, mye pga spliden i jentegjengen. Jeg er så lei alt dramaet og all surmulinga til enkelte personer. Det er slitsomt i lengden, og jeg vet ikke hvordan jeg gjør det godt igjen. Så mange ganger har jeg opplevd sure miner, drama og baksnakking. Tre ting jeg hater mest. Det er nesten som vi i jentegjengen klamrer fast til noe som ikke er der lenger, og det gjør meg så trist. Vi har vært gjennom så mye de siste årene, det er nesten villt å tenke på det. Så mye vi har opplevd sammen, så mye vi har snakket om, så mye vi har delt. Vi har vært gjennom tap, sorg og lidelser. Men vi har alltid på en eller annen måte kommet oss på beina igjen, og vi har reist oss sammen. Vi har stått sterke gjennom mye vondt, men denne gangen ser jeg ikke lyset i enden av tunnellen.

Noen ganger lurer jeg på hva som ville skjedd om vi bare kunne forblitt ett sted i livet, et sted hvor tiden ikke flydde avgårde. Hvor man kan blunke uten at det har passert mange år. Men det er vel endel av livet, det at tiden går så fort...

Det er hardt for meg å innse at vi ikke er de samme menneskene mer. Det er hardt for meg å innse at det er splid. Det er hardt for meg å innse at jeg holder på og miste noen av de aller beste venninnene mine. Jeg vil så gjerne holde fast, og jeg har lett etter sterke nok grunner til å holde sammen, men finner ingenting. I mørket er jeg blind.




        Jeg vil dra tilbake.
           Da vi var på vårt beste.
       Og ingenting i verden kunne noensinne dra oss fra hverandre.

     Nå er det som om vi kveles,
          rives fra hverandre.
                   Jeg liker det ikke.