Magi
Finnes det magi i vår verden? Finnes det et håp om magiske øyeblikk? Det er så vanskelig å tenke seg frem til ting, når alt går i spinn i tankene mine. Jeg er en grubler, og tenker stort sett over det meste. Jeg tenker over ting noen tar for gitt, over ting som kanskje ikke har så stor betydning i utgangspunktet. Når jeg tenker "magi", tenker jeg øyeblikkelig på de små tingene som gjør livet verdt å leve. De små øyeblikkene som på magisk vis lurer seg frem i form av vennskap, kjærlighet eller erfaringer man får ved å leve. Livet i seg selv er magisk, det gir deg nye muligheter til å få perspektiv på verden.
Jeg velger å tro, blandt all onskapen vi ser og opplever hver dag, at magi finnes. Kanskje ikke "Harry Potter" - magi, men øyeblikk vi ser på som magiske. Når jeg virkelig er i tenkemodus, da setter jeg på den fineste sangen jeg vet om, og legger meg i senga. Jeg tenker på verden, og hvor grusom den er. Jeg tenker på de jeg elsker, som jeg aldri vil miste. Jeg tenker over hvorfor noen ting er som de er. Hvorfor noen mennesker stenger seg inne. Når et annet menneske slutter å bry seg, blir inneslutta og aldri åpner seg for noen, da har man tapt.
Jeg opplevde en gang at min beste venninne døde, og jeg ble den personen som ingen turte å snakke til. Ingen ville høre om det. Jeg stengte meg inne en god stund, men fant til slutt veien mot magi igjen. Så lenge jeg hadde falt, så jeg ingenting å klamre seg fast i. Jeg tenker på begravelsen hennes. Det regna, og var ordentlig drittvær. Jeg gråt fordi jeg nettopp hadde mistet henne, men smilte fordi sola fant veien frem til oss og lyste over kirka og graven hennes den lille perioden hun ble gravlagt. Når jeg tenker over det, var det magisk. Magisk fordi jeg fikk en følelse av at hun fortsatt var med meg. Enda opplever jeg å kjenne nærværet hennes, spesielt på de triste og grå dagene jeg - som mange andre - har.
Det gjelder bare å finne den riktige veien, for når du først har det, da har du funnet den virkelige meningen med magi.
Har du funnet din magi?
Jeg velger å tro, blandt all onskapen vi ser og opplever hver dag, at magi finnes. Kanskje ikke "Harry Potter" - magi, men øyeblikk vi ser på som magiske. Når jeg virkelig er i tenkemodus, da setter jeg på den fineste sangen jeg vet om, og legger meg i senga. Jeg tenker på verden, og hvor grusom den er. Jeg tenker på de jeg elsker, som jeg aldri vil miste. Jeg tenker over hvorfor noen ting er som de er. Hvorfor noen mennesker stenger seg inne. Når et annet menneske slutter å bry seg, blir inneslutta og aldri åpner seg for noen, da har man tapt.
Jeg opplevde en gang at min beste venninne døde, og jeg ble den personen som ingen turte å snakke til. Ingen ville høre om det. Jeg stengte meg inne en god stund, men fant til slutt veien mot magi igjen. Så lenge jeg hadde falt, så jeg ingenting å klamre seg fast i. Jeg tenker på begravelsen hennes. Det regna, og var ordentlig drittvær. Jeg gråt fordi jeg nettopp hadde mistet henne, men smilte fordi sola fant veien frem til oss og lyste over kirka og graven hennes den lille perioden hun ble gravlagt. Når jeg tenker over det, var det magisk. Magisk fordi jeg fikk en følelse av at hun fortsatt var med meg. Enda opplever jeg å kjenne nærværet hennes, spesielt på de triste og grå dagene jeg - som mange andre - har.
Det gjelder bare å finne den riktige veien, for når du først har det, da har du funnet den virkelige meningen med magi.
Har du funnet din magi?
tvillingsjel
26.mai.2010 kl.23:50
Noen ganger skulle jeg nesten ønske at noen jeg elsket døde, så jeg og fikk føle at de var med meg, men så vet jeg jo at de er med meg når de lever, så det blir jo bare kjempetrist og helt feil å tenke tanken. Men du ser hva jeg mener sant?
fruitemachine
27.mai.2010 kl.02:00