Frkperfekt

Jeg slo av dataen, klappet den sammen og la den på skrivebordet. Det var varmt, så jeg lå med halve kroppen oppå dyna. Jeg la meg på ryggen, lukket øynene. Jeg begynte å tenke. Begynte å gruble over ting, og vet du hva? Jeg klarte ikke sove før jeg fikk tankene mine ned et sted, slik at jeg kanskje får en rolig natt.

Jo mer jeg tenker over det, jo mer fornuftig er det av meg å glemme gutter jeg ikke kan få. Jeg burde stenge dem ute og aldri prate med dem igjen. Jeg liker ikke følelsen av at jeg ikke kan få noe, for det er for mange hindringer. Det er én ting jeg har funnet ut av, jeg må komme meg over de guttene jeg ikke kan få. Den gutten jeg ikke kan få. Flertall, entall, jeg vet ikke. Jeg har alltid så masse følelser innvendig som sjeldent slipper taket. Jeg er lei av det.

Jeg har venner som har begynt å røyke hasj. Bestevenninner jeg har kjent siden 8. klasse. Jeg har ingenting imot hasj, og for å være ærlig så er det ikke min sak om de gjør det eller ei. Men hele problemet ligger i at jeg føler meg så utestengt. Jeg kjenner ikke meg selv igjen lenger, på grunn av dem. Det er nesten grusomt å si det, men jeg tror jeg må flytte fra dem. Jeg må finne meg selv igjen, jeg må komme meg vekk. Komme meg vekk fra alt som holder meg tilbake, og som gjør meg til et svakere menneske. Jeg vil ikke føle at mine beste venninner undervurderer meg og ser på meg som mindre intelligent. De tror ikke jeg kan mestre noe stort her i livet, og når jeg føler ingen har troen på meg, da er det så lett å gi opp. Men det skal jeg ikke! Jeg skal kjempe for å få det til, for å skaffe meg et bra, selvstendig og solid liv forhåpentligvis sammen med en person som kan støtte meg gjennom det.

Jeg vil ikke miste meg selv, og derfor håper jeg venninnene mine skjønner hvorfor jeg gjør det jeg gjør.