Frkperfekt

AH, har ikke en dritt å skrive om. Er det liksom meninga at jeg skal ha hodet propp fullt av ting å skrive om? For når jeg kikker nedover bloggen, legger jeg merke til hvor emosjonell jeg egentlig er. Hormonene tar over, de har vunnet en krig. FML! Jeg gidder ikke lenger, jeg gidder ikke bruke tid på å syns synd på meg selv. Jeg legger fortiden bak meg, og ser heller gleden i hver eneste dag jeg får med menneskene jeg er glad i.

Jeg hadde en drøm i natt, og jeg våknet med tårer i øynene. Drømmen handlet om 2012, jeg drømte at jeg døde. Men jeg ville ikke dø! Jeg ville overleve. Etter det jeg har hørt, har mennesker et ekstremt instinkt om å overleve, men jeg tror det var noe annet. For jeg skal ærlig innrømme at jeg gikk oppover en motorvei for noen uker siden, jeg var så langt nede at jeg ville slutte å kjempe. Jeg skjønte at drømmen fortalte meg at jeg ikke er klar for å reise vekk enda, jeg må holde ut. Holde ut for vennene mine, for mamma og pappa, besteforeldrene mine og alle de som bryr seg om meg.

Det kommer til og ta tid før jeg klarer å reise meg igjen, men jeg skal klare det.  Vær tålmodig.