Frkperfekt

Jeg sitter og tenker, hva om jeg dør i morgen? Ville vennene mine grått? Ville mamma og pappa sørget over meg? Ville noen husket meg? Det er så mange spørsmål jeg sitter med angående døden. Alt som har med død å gjøre, skremmer meg. Det man ikke vet er skremmende. Jeg kan ærlig innrømme at jeg ikke vet så mye om det som er uvirkelig, men på en rar måte, skremmer det meg ikke i det hele tatt. Det er som om jeg ikke bryr meg så mye om å dø, bare hvordan det er i ettertid. Får jeg se begravelsen min? Får jeg se hvordan vennene mine takler døden min? Får jeg se om de savner meg? 

Jeg har tenkt ganske mye på døden igrunn, spesielt etter bestevenninnen min, Amalie, døde ifjor høst. Jeg kunne ikke forestille meg å miste henne, før jeg faktisk gjorde nettopp det. Jeg mistet en av mine beste venninner. Den første perioden etter hun døde, sendte jeg meldinger til henne, ringte henne, sendte mail til henne. Null respons. Jeg spurte etter henne på skolen; "Hvor er Amaile?" og lærerne ble etterhvert bekymret for meg. De konfronterte foreldrene mine, som også sørget over Amalies død, men på en annen måte enn meg. Det hadde ikke gått opp for meg. Etter en liten stund, ble jeg sendt til psykolog. Jeg snakket så varmt om Amalie, hun var den eneste jeg pratet om. Men jeg brukte aldri navnet hennes i fortid, men nåtid og fremtid. Vi skulle flytte til Oslo sammen for å studere psykologi, vi skulle skaffe oss en hund som skulle hete Kasper, vi skulle så mye. 

Fornektelse er den første fasen. Jeg fornektet det en god stund, men jeg begynte etterhvert å innse at det var en grunn til at Amalie aldri svarte meg mer. Hun var borte. Hun lå vakker og stille i graven sin. En måned holdt jeg på, før jeg til slutt innså at hun aldri kom til å svare meg mer. Aldri kom jeg til å se det vakre smilet hennes, som alltid lyste opp dagen min. Aldri mer. Jeg stengte meg inne på rommet mitt og gråt i flere dager. En gang i blandt spiste jeg, da mamma kom med mat opp til rommet mitt. Det tok knekken på henne å se meg sånn, det sa hun til meg. Men jeg stengte alt ute, ingenting annet fantes enn de salte tårene som rant ned kinnet mitt.

Det ble juleferie, og jeg hadde akseptert Amalies bortgang. Det faktumet at jeg måtte takle en bestevenninnes død, er vanskelig. Det er uvirkelig, så mye vet jeg. Det jeg ikke vet, skremmer meg ikke lenger. Ikke etter jeg fikk erfare å miste en person som betydde såppas mye for meg. Det var som om noe rev hjertet mitt ut av brystet mitt, skar det i tusen biter, og satte det på plass igjen. Det var JEG som måtte lappe sammen hjertet mitt igjen. 

Jeg savner henne hver eneste dag.