Frkperfekt

Noen ganger rører musikken meg, helt innerst i hjerterota mi. Enkelte sanger klarer det, og det skremmer meg. Jeg kan høre på en utrolig trist sang, men sitte helt stille. Jeg trenger ikke gjøre noe, bare eksistere. Lyden av de vakre tonene fortryller meg på en måte jeg aldri kan komme i nærheten av i virkeligheten. Magisk, vil jeg si det er. Et lite stykke eventyrland.

Jeg tror alle mennesker har en form for musikksmak. Jeg tror alle mennesker kan høre en sang, og forelske seg i den fra første stund. Ja, det er nesten som kjærlighet ved første blikk, om du ser metaforen? Uansett, musikk gjør noe med meg. Når jeg er trist, hører jeg på triste sanger. Når jeg er glad, hører jeg på gladsanger. Når jeg vil tenke på en spesiell person, tenker jeg på sangen vi hadde sammen og som minner meg om vedkommende. Det er som om verden stopper opp de minuttene sangen varer, og ingenting annet eksisterer enn meg og musikken jeg hører på. Det gir mening å høre på den spesielle sangen, og det føles noen ganger ut som at den spesielle sangen er ment for MEG. Ment for å hjelpe meg på et vis.



Jeg husker tsunamien som traff Thailand, og jeg kjøpte cd'en "Venn" for å donere hvertfall litt penger. Selve sangen fikk meg til å gråte i flere timer for ofrene der nede. Sangen gjorde noe med meg som person, det verket langt innvendig. Jeg kjente det så godt, den smerten jeg satt med da jeg gråt for alt det urettferdige i verden. Jeg var 12 år.

Da jeg var liten, husker jeg alle sangene jeg lærte meg. Det var en magisk tid, barndommen. Som om ingenting i hele verden kunne skade meg. Mange ting jeg har opplevd i dag, gjenspeiles på musikken jeg opplevde da jeg vokste opp. Mamma pleide alltid å spille piano for meg, og jeg kunne ligge på sofaen å lukke øynene, uten en eneste bekymring i livet. Jeg husker fortsatt følelsen jeg hadde av glede, ekte glede, og kjærlighet til de rundt meg.

Jeg ser ikke på meg selv som kristen, men allikevel går jeg til kirka en gang i blandt. Jeg har vært i kirka på julaften så lenge jeg kan huske, og det gjorde alltid noe med meg. Da var det som om noe rørte ved meg, gjennom musikken. Det var nesten som at jeg kunne kjenne nærværet til alle de gode sjelene i den kirka. Det var der mamma og pappa giftet seg, det var der tanta og onkelen min giftet seg, ja til og med besteforeldrene mine giftet seg i den kirka. Når jeg hører musikken gi gjenlyd i hele kirka, gjennom koret og  orgelet, fikk jeg den samme følelsen av ro, akkurat den samme følelsen jeg fikk for så mange år siden.



Jeg husker da jeg begynte å spille gitar. Det gjorde vondt i fingertuppene mine etterpå, men etterhvert ble det hardt og jeg spilte "Stairway to heaven" for mamma og pappa hver kveld i flere uker etter jeg hadde lært meg den. Den første gitaren jeg fikk, var da jeg ble 14 år. Jeg brukte den hver dag, men etterhvert var det som om gitaren og jeg vokste fra hverandre. Nå ligger den under senga mi hjemme hos mamma. Jeg tar den fram nå og da, for å spille litt. Men, såklart, strengene er ikke slik de pleide å være. Jeg har tross alt hatt gitaren i 5 år, uten å stramme eller noe.

Jeg husker da bestemoren min strøyk meg på ryggen og sang yndlingssangene mine. Det gjorde hun til jeg var 16 - 17 år gammel, og jeg tror det har hjulpet meg en god del på vei mot å finne den spesielle tryggheten så mange barn - og voksne - mangler. Jeg tenker på alle de som sitter/står på gata å spiller, kun for å overleve. Musikken har hjulpet ganske mange, vil jeg si, enten de er fattige eller rike.

Jeg husker jeg var i Portugal med familien, jeg var 10 år. Det var så mange uteliggere der! Jeg tror vi ga noe til hver og en vi gikk forbi. Men det var én spesiell mann. En jeg ble facinert av. Han manglet et par fingre, og mesteparten av tennene sine. Han hadde også en hund med seg, som fant meg da vi gikk bortover veiene. Mamma ville ikke at jeg skulle ta på den, men det var den peneste hunden jeg noensinne hadde sett før, og grunnet min kjærlighet for dyr, fulgte jeg etter den til eieren. Til "mannen med munnspillet," som vi så fint kalte han. Hans ekte navn husker jeg ikke nå, men vi ga han endel euro, det husker jeg. Han kunne spille de vakreste toner på det munnspillet, og jeg husker jeg begynte å gråte på vegne av han. Mamma holdt meg tett inntil seg, og jeg merket at alle rundt han ble stille. Som om de stoppet opp, ble forhekset av de vakre lydene som fylte hele gaten rundt oss. Den kvelden er spesiell for meg, og jeg kommer aldri til å glemme verken han, eller hunden hans.

Det sies at tid leger alle sår. Jeg tror musikk leger alle sår.