Frkperfekt

Jeg trenger å komme meg ut nå, kan ikke bare sitte her. Jeg er alene, med meg selv. Med tankene mine. Jeg skulle virkelig ønske jeg kunne slutte å pine meg selv, men det er faen ikke lett. Jeg har en slik ubeskrivelig følelse innvendig, det er en blanding av følelser for en gutt, og en følelse av at hjertet mitt verker. Jeg savner noe, men vet ikke hva. Det er som om jeg har et stort tomrom innvendig, noe jeg VET jeg har forårsaket selv.

Jeg spiser nesten ikke, døgnrytmen min er totalt ødelagt, og jeg slutter aldri å tenke på han. Hvor er han nå? Hva gjør han? Hva tenker han på? Jeg vil gjøre alt annet enn å rakke ned på meg selv, men jeg tenker; jeg er ikke bra nok for han. Han vil ikke ha meg. Han vil ikke se på meg på samme måte som jeg ser på han. Ikke nå, ikke i morgen, ikke noensinne. Han bare er der, sjarmerer meg i senk. Jeg har så blandede følelser for han. Den ene dagen sier jeg til meg selv: "jeg skal SLUTTE å tenke på han." Den neste dagen sier jeg til meg selv: "Det går ikke." Det er som om jeg har en tung regnværs-sky hengende over meg til enhver tid. Skolen, mamma og pappa, gutten jeg har falt for og vennene mine. Men jeg nekter meg selv å gjøre dette. Nekter meg selv å føle noe mer for han.



Men for hver dag som går, utvikler jeg nye følelser jeg aldri før har kjent maken til.