Frkperfekt

Se på livet som en lang, lang vei. En strekning ingen andre enn deg følger. Noen ganger løper du, men det resulterer i at du faller. Noen ganger går du sakte, men sikkert mot målet ditt - da kan ingenting velte deg over ende. Noen ganger møter du hindringer du må komme forbi. Konklusjon? En lang, lang vei.

På min vei, løp jeg og falt, jeg gikk sakte for å ta en pustepause, men mest av alt har jeg måttet finne flere veier slik at jeg kan komme forbi de hindringene jeg har møtt - og kommer til å møte jo lenger jeg går. Noen ganger kommer jeg til å stå ovenfor et kryss, og jeg må ta et valg. Jo eldre jeg har blitt, jo fler kryss har jeg møtt på. Jeg har noen ganger vikeplikt for andre som trenger å ta et valg, ettersom det valget de tar, kan påvirke MEG, min vandring etter livets evige sjel. Men hvorfor går jeg? Hvorfor løper jeg? Er det en mening bak all vandringen, bak alt landskapet? Noen ganger møter jeg landskap hvor ingenting gror, alt er dødt. Ingenting lever rundt meg, det stiver, revner - visner. Da lurer jeg på hva jeg kan gjøre for å få det til å blomstre igjen. Det er jo MIN vei, ingen andres. Ikke din, mamma. Ikke din, pappa. Ikke din, men min vei.



Veiene begynner å slå sprekker.