Frkperfekt

Jeg skal fortelle om ei jente jeg forelsket meg i for mange, mange år siden. Grunnen til at jeg velger å fortelle om det, er fordi jeg møtte på henne i helgen.

Det hele begynte på barneskolen, i 7. klasse, og vi skulle få ei ny jente i klassen. Sofie het hun, og var den aller søteste jenta i klassen, det mente hvertfall guttene. Hun hadde blondt, bølgete hår og de grønneste øynene jeg noensinne hadde sett. Første gangen jeg så henne, tenkte jeg ikke at hun skulle bli min beste venninne og sjelfrende. I begynnelsen overså vi hverandre, kom ikke i kontakt i det hele tatt. Hun ble venn med de jeg holdt meg unna, kikket aldri på meg - og da hun først så på meg, var det et stygt blikk hun sendte meg. Nei, jeg likte henne ikke i det hele tatt det første halvåret i 7. klasse. Men etter juleferien kom vi sammen da vi skulle lage en plakat av Elvis (faktisk). Kleint ble det, men vi dro hjem til hverandre for å gjøre ferdig plakaten. Jeg fant ut at hun var en veldig omtenksom jente, selv om hun ikke virket slik på skolen.

Vi ble ferdig med plakaten, men fortsatte å dra hjem til hverandre etter skolen. Vi ble etterhvert bestevenner, noe jeg likte veldig godt for jeg elsket å være med henne. På det tidspunktet var jeg så glad i henne at jeg kunne gjort alt for å være sammen med hun. Da sommeren kom, dro hun til Spania med meg. Jeg visste med meg selv at jeg hadde savnet henne for mye om jeg dro uten Sofie, så jeg tok henne med. Det var en fin sommer, sommeren til 8. klasse. Vi lå i gresset om kvelden å kikket på en himmel som var blå og oransje, syklet til stranden og gikk lange turer.



Vi kom i samme klasse på ungdomsskolen, og jeg var overlykkelig. Vi satt sammen i hver eneste time, bortsett fra et par dager om en av oss var syke. Da kom den andre av oss bort med godteri, mat, film, you name it. Slik hadde vi det i halvannet år, helt til halvveis i 9. klasse, da flyttet hun. Jeg husker jeg gråt og gråt i flere dager i strekk. Jeg skulket skolen for å være med henne en siste gang, og vi var alene hjemme hos meg. Det var helt stille da vi lå på gulvet på rommet mitt, og jeg tok hånden hennes. Kikket på henne, gråt. Hun smilte. Jeg fikk henne til å love at hun skulle komme tilbake hit, til meg. Hun lovet. Den dagen kysset vi, og det var som om tusen sommerfugler fløy rundt i kroppen min. Jeg var forelsket i henne, det visste jeg at jeg var. Det gjorde vondt samtidig som jeg var lykkelig i viten om at hun elsket meg like mye som jeg elsket henne.

Hun flyttet til Trondheim, begynte i 9. klasse på en skole, gjorde seg ferdig med det siste halvåret. Sommeren 2006, sommeren til 10. klasse, kom hun til meg. Det hadde vært et halvt år siden jeg så henne, og vi var alltid sammen den sommeren. Ingenting kunne skille oss, hun var den aller beste vennen jeg kunne bedt om. Sofie var annerledes, hun fikk meg til å føle ting jeg aldri hadde følt før. Jeg visste jeg hadde de samme følelsene for henne da jeg så henne på flyplassen da jeg og mamma hentet henne. Og jeg visste hun hadde følelser for meg og. Men hun måtte tilbake, og det knuste meg fullstendig. Jeg gråt jeg fordi hun hadde forlatt meg - igjen. Det gjorde vondt.



Så møtte jeg Henrik mot slutten av 10. Klasse, og jeg forelsket meg i han. Selv om jeg savnet Sofie for harde livet, visste jeg at jeg ikke var lesbisk, men allikevel hadde jeg følelser for henne. Jeg visste jeg var heterofil, men allikevel ville jeg ha henne. Det var rart for meg å være forelsket i både en gutt og ei jente samtidig. Men jeg valgte å satse på Henrik. Da han ditchet meg til fordel for ei annen jente, ble jeg ikke like såret som jeg kanskje burde blitt. Jeg savnet fortsatt Sofie, like mye som før. Jeg husker hun ringte meg en kveld og fortalte meg at hun hadde blitt sammen med en gutt. Det ødela meg fullstendig. Sommeren 2007, sommeren til 1. videregående, var jeg sammen med noen andre jenter jeg hadde fått god kontakt med. Etterhvert ble vi veldig gode venner, og jeg glemte Sofie en liten stund.

Jeg fikk kjæreste våren 2008, men han var utro. Sofie var fortsatt sammen med kjæresten sin, Mathias. Sommeren 2008 hadde jeg sex med mange forskjellige gutter, ubetydelig sex. Bortkasta sex. Jeg tenkte ikke så mye på henne, for jeg drakk meg full ganske mye. Så kom sommeren 2009, og jeg hadde såvidt pratet med Sofie på ett år. Hun og Mathias hadde vært sammen halvannet år den sommeren, og jeg var alene, uten noen. Så møtte jeg Morten, og fikk mange ting å tenke på da jeg fant ut at han var norsklæreren min. Etter Morten flyttet til Stavanger i November, fikk jeg høre av mamma at Sofie hadde flyttet tilbake hit, og jeg visste ikke riktig hva jeg skulle tenke. Så jeg dreit i det, gadd ikke ta kontakt med henne. Det gikk helt fint, vi hadde jo ikke pratet på en god stund. Men i helgen, da var vi på samme fest. Hun har forandret seg, har blitt mer kvinnelig. Jeg pratet ganske lenge med henne, egentlig. Jeg tror ikke jeg har så mange romantiske følelser for henne enda, men selvfølgelig - noe er der.

Hun kysset meg i helgen, og smilte på samme måte som hun smilte til meg for så mange år siden, da vi kysset for første gang. Jeg elsker henne, ja, men jeg vil ikke bli sammen med henne. Vi har blitt enige om å være venner.

Tid leger alle sår.