Frkperfekt

Jeg er en spesiell person med spesielle evner. En av de mange evnene jeg har, er å være ond. Jeg har det i meg og det er en ting jeg har visst helt fra barndommen av. Helt i begynnelsen, da det ikke var en skam å gå naken, var jeg mamma og pappas lille gullunge. Men, ting forandret seg fort da en liten snørrunge (lillebroren min) kom til verden nøyaktig 1 år og 9 måneder etter jeg ble født, og jeg gjorde en helomvendig. Jeg ble sjalu, bitter og ondskapsfull. Det var nemlig da jeg ble min egen, verste fiende.

Det hele begynte med at jeg ga pupp til en dukke, mens broren min fikk ekte vare. Jeg var to år gammel, men hadde en mesterhjerne av gull. Ingenting kunne gjøre meg sjalu, helt til jeg så puppen ble ført inn i den tannløse munnen til lillebroren min på 3 måneder. Jeg stormet bort, for så å bite han i hodet. Om jeg ikke tar helt feil, har han fortsatt arr.

Jeg lånte sinksalven til mamma (duppeditt man bruker på babyrumpa når den er sår, tror jeg) og jeg hadde en mesterplan med min mesterhjerne av gull. Ingenting kunne stoppe meg, ingenting stod i min vei. Ingenting. Det var kun meg og sengen til broren min som jeg nå holdt på å klatre opp i. Jeg tok frem sinksalven og smurte fjeset til broren min inn med den hvite massen. Ingenting fikk meg til å føle meg mer vellykket på det tidspunktet.

Jeg klorte. Negler som var nøyaktig 0, 6 cm klorte jeg broren min med. Jeg klorte fordi jeg var sur, jeg klorte fordi jeg var gretten, jeg klorte fordi det ga meg adrenalinkick. Det ga meg mening å klore, jeg ble et fullstendig menneske. I motsetning til broren min, har jeg arrfritt ansikt. Han har faktisk arr etter mine adrenalinkick-utbrudd, og det beklager jeg. Næt! Ser du? Ond...