Frkperfekt

Året var 2008, og jeg var 16 år gammel. Jeg satt ulykkelig hjemme foran pcen, og selvfølgelig - nettby. Det var da nettbyaktiviteten min var på det høyeste, og jeg søkte etter alle slags gutter for å tilfredstille mitt eget sinn over at NOEN ville ha meg. Jeg fant en gutt som var 19 år som het Johannes. Han var pratsom, merket jeg. Virket som om en ordentlig fyr!

En måned senere, bestemte vi oss for å møtes. Beklageligvis bodde han halvannen time unna, men han hadde bil. Jeg husker den kvelden så alt for godt. 1. Februar, 2008 var jeg altså klar for å møte mr. Johannes. Jeg hadde huset for meg selv, det småregnet og jeg gledet meg som en unge gleder seg til julaften. I en hvit stasjonsvogn kom han, og jeg ble nesten overrasket over hvor søt han var. Jeg hadde jo bare sett han på bilder. Vi bestemte oss for å kjøpe mat, godteri og brus oggså leie en film. Det første kysset hendte faktisk rett før vi skulle se film. Jeg ble paff, visste ikke helt hva jeg skulle si. Jeg tenkte ikke over at jeg nettopp hadde møtt fyren og visste heller ingenting om han. Jeg bare levde livet, hadde det fint med han! Johannes var en koselig kar, med et særdeles fint smil. Jeg husker at vi lå sammen. Første gangen jeg møtte han, liksom. Vi bestemte oss for at vi ble sammen den dagen, og dagen etter pratet vi lenge om ting. Når jeg leser hva jeg har skrevet, ser jeg hvor dum jeg var. Hvem blir sammen med noen etter første gangen de møtes? Det er jo dømt til å gå skeis.



Men vi hadde altså blitt sammen. Jeg var overlykkelig! Hver helg etter det, møttes vi. I vinterferien, 2008 dro jeg til han og var der i fire dager. Vi hadde det utrolig bra sammen, og jeg var verdens lykkeligste jente. Men så skjedde det noe som endret livet mitt fullstendig. En måned hadde vi vært sammen, og han kom til meg en lørdag. Sov hos meg, lo med meg, hadde sex med meg. Jeg følte han var litt fraværende, men jeg brydde meg ikke. Johannes var bare min den kvelden, jeg visste jeg elsket han. Så jeg fortalte han at jeg elsket han, og han elsket meg tilbake. Dagen etter dro han hjemover, og en time etter han hadde dratt fikk jeg en melding hvor han sa vi måtte ta en pause. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Pause?

Jeg ringte han, pratet med han. Prøvde å få han til å innse at han var dum som gjorde dette. Vi elsket hverandre jo? Den natten sov jeg hos ei venninne, natt til 10. Mars. Natt til bursdagen min. Jeg var ødelagt, men det hjalp at bestevenninnen min var der med meg. Holdt rundt meg, tørket vekk tårene mine. Familien min og jeg skulle feire bursdagen min på Mc Donalds dagen etter, men det var noe jeg hadde sett på nettbyen hans som jeg stusset litt over. I gjesteboka hans var det ei jente som hadde skrevet ting til han som ikke så veldig vennskapelige ut. Jeg ringte han for å spørre om det var ei annen jente, men han sa nei. Da jeg kom hjem, kikket jeg på profilen hennes, hvor det stod "7. Mars ble vi sammen ♥ Lykkeligste dagen i mitt liv" ellerno, og i gjesteboken hennes, hadde han skrevet "kjæresten miiin" til henne. Jeg sluttet å gråte den dagen, jeg ble bare sint. Følte meg sveket. De hadde nemlig blitt sammen dagen før han kom til meg og latet som INGENTING!



Jeg sa alle slags stygge ting til han, angret på at jeg hadde blitt sammen med han. Etter et par uker, kom tårene igjen. Jeg er nemlig en person som ikke vil innse at ting har skjedd, det kommer alltid senere. Så jeg var ødelagt pga en dum gutt som var utro. Jeg ringte han noen måneder etterpå, full og jævlig. Gråt over EN månedes forhold. Er det noe å gråte over?

Det hender han tar kontakt nå og da, vi har pratet om det som skjedde i ettertid. Men jeg kommer aldri, ALDRI til å tilgi utroskap. Aldri...