We belong to something new

Godt nytt år, til deg eller dere som leser dette. 2014 var et år hvor jeg valgte å begynne på studier, fikk kjæreste og nye venner. Det var også tårer, forvirring rundt mange ting og skuffelser. 

Jeg ser så mye lysere på livet nå! Jeg gjør det bra på skolen, jeg elsker kjæresten min og jeg har de beste vennene. Det høres ut som om livet mitt er tatt ut av en film, men det er det ikke. Det føles ut som jeg snart sprekker av lykkerus, men allikevel er jeg jo en evig pessimist, så mulig at lykken er kortvarig. Jeg vet ikke om kjæresten min en dag våkner og ikke vil ha meg mer. Jeg har bare opplevd så mye skuffelser, og jeg har blitt så såret.

Jeg vil velge å stole på fremtiden, nyte nåtiden og huske fortiden. Det er fortiden som har gjort meg til den jeg er i dag, og det er nåtiden - dette øyeblikket - som gjør at jeg er usikker, lykkelig og fornøyd. Og det er fremtiden som holder alle mine drømmer og ønsker for livet. Jeg vil utdanne meg, men ha kjæresten min der - jeg kan faktisk se for meg et liv med han, og sette et spor her i verden. 

Håper du har hatt et fint 2014, men får et enda bedre 2015! 

God damnit, biology

I det siste, har jeg åpnet meg mer og mer for livet. Jeg har begynt å trene igjen (etter en lang pause), og merker at formen er på bedringens vei. Allikevel, så er det en stund før jeg kan se på meg selv med et fornøyd blikk. Jeg er sikker på at det er derfor jeg får den kalde skulderen av han nå. Nå svarer han såvidt, og det er skikkelig kjipt. Jeg gjorde ingenting feil, men allikevel føler jeg at jeg har gjort noe som har fått han til å trekke seg unna. Jeg lærte på usminket.no, at menn slipper løs et stoff etter de har "kommet" som faktisk gjør at de ikke bryr seg om partneren lenger! Og derfor har jeg gjort så mange FEIL når det kommer til gutter. Jeg har hatt sex med dem, og de har rett og slett "kommet". Hah, seriøst, er litt sperm alt som skal til for at jeg ikke er så interessant for en gutt lenger?! Rart, men åpenbart sant.

Så, menn utvikler følelser sakte, og derfor er det liksom lurt å vente med sex for å være sikker på at han faktisk føler noe for deg, sånn at det stoffet som tydeligvis kommer etter en ejakulasjon ikke tar knekken på de romantiske følelsene.

Faen, ass. Biologi, why do you do this to me??

I'll put a spell on you

To me, you're strange and you're beautiful

You'd be so perfect with me

But you just can't see

You turn every head but you don't see me..

 

I'll put a spell on you.







Å ikke vite

Jeg er så sliten. Sliten av drama, sliten av savn, sliten av å ikke vite. Første halvdel av 2014 har vært hard. Først mister jeg en person som betydde enormt mye for meg, og jeg har rett ut hatt kjærlighetssorg. Jeg har venner som skaper drama, og jeg tar avstand. Og nå har jeg møtt en fyr som jeg liker, men jeg er så usikker på om han liker meg. For første gang på lenge, er jeg faktisk redd for at det ikke blir noe mer. Han har på en måte trollbundet meg, og jeg håper at jeg har gjort det samme. Men jeg hater denne perioden, den uvisse perioden hvor jeg ikke aner hva som skjer. Akkurat i dag er alt fælt...

Always on my mind

I'm really sorry about the things that I said

I'm kind of jealous and a little bit unlucky in love

I know you hate it when I mess with your head

It's just that now and then you get a little cocky


But you should know baby

You are always on my mind

Baby, you are always on my mind... 




 

I'm okay... is that what you really want me to say?

Hun tok opp telefonen, ringte det ene nummeret hun ikke hadde ringt på en lang, lang tid. Ikke siden han ville kutte kontakt med henne, for to måneder siden. Han svarte, og hun ble så overrasket at hun ikke fikk fram et ord. "Hallo?" hørte hun."Hei!" Utbrøt hun, "hvordan har du det?"
"Sitter på toget nå, er på Oslo S ganske snart. Hva gjør du?"
"Ligger i senga på hotellrommet mitt. Vil du komme på besøk, eller?"
Hun visste at han datet ei jente, som han hadde valgt fremfor henne selv.
"Eh, tror ikke det er så lurt," sa han. Hun ble stille litt.
"Men vi skal jo ikke gjøre noe, da? Du kan jo bare komme innom!" Syv år hadde de kjent hverandre før han bestemte seg for å slutte og snakke med henne. Kutte henne helt ut fra livet sitt.
"Okei, jeg ringer deg tilbake om fem minutter, ok? Skal bare ringe og ordne noe."
De sa ha det og la på. Hun fortsatte og ligge i senga, kikke i taket. Hun satt seg opp i senga og kikket på telefonen. Det hadde gått ti minutter, og hun ble gal. Hun prøvde å ringe han, men kom rett til telefonsvarer. Plutselig ringte han, og hjertet hennes gjorde et hopp.
"Hei!" Sa hun.
"Hallo. Jeg kan komme innom en liten tur, men kan ikke bli så lenge."
"Det er helt greit!"

Hun møtte han et kvartal unna hotellet, for han hadde vanskeligheter med å finne fram. Hun så han fra 50 meters avstand. Militær-holdningen hans var ikke til å ta feil av. Hun gikk mot han, og hoppet nærmest i armene hans. "Klem meg hardt!" sa hun.
"Ja, jeg klemmer deg så hardt jeg kan, jo" 
Hun kjente klumpen i halsen, og tårene begynte å trille.
"Jeg savner deg," nærmest hvisket hun. Han svarte ikke. Så gikk de fra hverandre, og hun begynte å gå i retning hotellet.
"Du går så... ja, som en soldat," sa hun og smilte.
"Ikke så mye nå lenger, da," svarte han.
"Haha, jo. Du gjør det!"
"- Her er hotellet, forresten."
Han fulgte etter henne inn og opp trappene til rommet hennes. 204. De gikk inn, og tok av seg skoene og jakken. 
"Så fint hotellrom, da," sa han. Hun smilte til han. "Det er en veranda her, vil du se den? Den er sykt fin!"
"Ja, få se da."
Hun gikk mot verandadøra, men pga alkoholkonsumet hennes tidligere på kvelden,  hadde hun vanskeligheter med og åpne døra. Han måtte hjelpe henne, og stemningen var veldig god mellom dem. Etter døren hadde åpnet seg, gikk han ut og hun fulgte etter. De sa ingenting.

"Jeg savner deg, sånn... jeg har ikke snakket med deg på to måneder," sa hun.
"Du vet hva jeg har sagt. Vi er ikke bra."
"Legg deg her, da. På senga."
Han kom bort til henne, og la seg ned på senga og lukket øynene. Hun la seg inntil han, og i armkroken hans. Det var som om den var skapt for henne, og hun følte en enorm lengsel hadde forlatt kroppen hennes, i det ene øyeblikket. Hun begynte å kysse han på kinnet, og la seg tett inntil han. Han gjorde ingenting ut av seg, men bare lå på sengen og lot henne kysse han. Om hun kom for nærme munnen, trakk han ansiktet vekk. Så la hun brystkassen lenger oppå hans, og hun tok hånden hans. Hun førte den til brystet hennes, og han rykket til, reiste seg halvveis opp og over henne. Klemte såvidt, men tok hånden tilbake.
"Jeg kan ikke," sa han og reiste seg. Hun begynte å kjenne den kvalmende følelsen av at tårene var på vei ut. Det presset i ansiktet hennes, og øynene ble blanke.
"Jeg vil ha deg..." sa hun.
"Hvorfor vil du ha meg?"
"Fordi du er den du er! Du betyr det du betyr for meg. Jeg har det grusomt uten deg..."
Tårene presset på nå, og plutselig kom det. Alt hun hadde håpet hun ikke skulle gjøre. Hun reiste seg og tok seg til hodet.
"Jeg kan bare ikke tro at du vil ditche meg etter så mange år!" 
"Jeg kom ikke hit for å diskutere... Jeg må gå..."
"Nei, vær så snill! Ikke gå." Tårene trillet nedover kinnet hennes, og hun mrker at mascaraen rant. Øynene kjentes hovne nå, og hun kjente alkoholrusen i kroppen gjorde henne både svimmel og rar.
"Jeg har så lyst på deg," ba hun.
"Javel... men du vet jeg treffer ei nå."
"Vi har kjent hverandre i SYV år!"
"Det har ingenting å si..."
Hun trodde ikke sine egne ører. Den sviende følelsen i kroppen, ville ikke forlate henne. Hun gråt høylytt nå, og la seg ned på senga. Han kom bort til henne igjen, og dro dyna over henne. Hun reiste seg, og satt seg på senga. Så satt han seg ned og tok hodet hennes i hendene sine og kikket dypt på henne.
"Hvorfor kikker du sånn på meg?"
"Jeg vil huske hvordan du ser ut, for jeg kommer nok ikke til å prate med deg på en lang stund..."
Hun tålte det ikke lenger, og vrei seg ut av grepet hans.
"Ha det," sa han og gikk mot døra. Hun sa ingenting. Bare gråt. 

P.E.S.S.I.M.I.S.T

Så rart det er, hva tiden gjør med en. Du kan plutselig sitte i din egen verden, og i neste øyeblikk er du lykkelig. Jeg har aldri vært en spesielt lykkelig person, men akkurat nå er alt helt ok. Bedre enn ok, faktisk, det er ganske bra. For en måned siden, så var jeg i kjelleren, og har nå funnet trappa opp til 1. etasje. Wow, for en metafor. Jeg skulle ønske jeg kunne leve livet sånn som jeg gjør nå, uten at jeg bor med noen. Jeg vil bare vekk, bo alene, ha min egen frihet uten å tenke på at jeg blir forstyrret i min egen stue. 

Men det lille øyeblikket hvor jeg har det bra, kan når som helst bli tatt vekk fra meg. Sånn er livet. Kanskje jeg er en pessimist, men jeg trives med å være det.

Outsider

De siste dagene, og generelt den siste perioden, har vært tøff. Jeg har slitt med innvendige demoner, og jeg kjenner at jeg begynner og forsvinne i meg selv. Jeg har generelt et likegyldig syn på livet, og helt ærlig så vet jeg ikke hvorfor. Jeg er egentlig ganske nummen. Jeg føler meg som en outsider, en som alltid kikker inn. En som alltid finner unnskyldninger for å ikke slippe noen inn på meg. Jeg trives egentlig veldig godt i min egen, lille boble og fortrenger egentlig alle følelser som kommer. Noen ganger så vet jeg ikke hvorfor jeg lever. Altså, moren min og faren min ga meg liv, men jeg har ingen mening i hvorfor jeg er her. Jeg er bare en liten flekk i tiden, og ingen kommer til å huske meg om 100 år. Tenk på det. Det er deprimerende. 

Vel,  håper deres dag er bedre enn min.




You decided this

Det føles ut som om livet mitt er en trist kjærlighetsfilm, hvor hovedpersonen er blind og dum, og innser ikke hva hun har før hun mister det. Det minner meg om noe jeg har sett på film, at hovedpersonen prøver å vinne han tilbake, men mislykkes. Eller, i de fleste filmene lykkes hun jo. Men ikke i virkeligheten. I virkeligheten sitter du igjen med den bitre smaken i munnen av at du har dummet deg ut. At du har mistet den eneste personen i verden man kunne se for seg et liv med. Og det er nok veldig drastisk, men jeg brydde meg aldri om de andre guttene, ikke på den måten. Han var spesiell for meg, og jeg tabbet meg virkelig ut. Nå liker han ei annen, og jeg sitter her. Men om han svarer meg nå, etter jeg har prøvd de siste dagene å bevise at jeg kan endre meg, og sier at han ikke vil lenger.... da må jeg gi slipp på han, og komme meg over det. 

Vel, håper dere andre er heldigere enn meg i kjærlighetslivet. Jeg er bare ment til å være forever alone, tror jeg.

Broken Hearted

Er det sånn det er å ha kjærlighetssorg? Vel, det suger i så fall. Eller, jeg ville ikke akkurat kalt det kjærlighetssorg, for jeg har jo aldri ELSKET han. Men jeg har følelser for han, tror jeg. Jeg bare, jeg har kjent han så lenge! Jeg skjønner ikke hvorfor han skyver meg unna sånn. Ja, jeg har hatt all verdens tid til å besøke han, men det har han og! Er det kun JEG som har følelser for HAN? Er jeg bare et objekt for han, som han vil ha sex med? Jeg har jo lyst på han, men jeg bare, innså ikke hvor mye før nå. Og det er kjipt. Så i kveld og resten av uka sikkert, skal jeg høre på deprimerende musikk og ha rare, vonde følelser innvendig. Håper det går over asap. Liker ikke dette i det hele tatt...

Sjalusi

Faen. Det er en fyr jeg er veldig godt kjent med, har kjent han i syv år. Han betyr mye for meg, men jeg føler at ting aldri stemmer med meg og han. Vi er tente på hverandre, men han bor to timer unna, så det har på en måte aldri passet å besøke han. Jeg har alltid hatt lyst. Jeg har kjent han for øvrig over nettet, msn og de tidene der, og jeg har møtt han en gang. VI har holdt kontakten i alle de åra, men det har aldri blitt "meg og han", på en måte. Jeg har alltid sett på han som en venn, men også som noe mer enn en venn. Nå har han "møtt" ei som han liker, og jeg kjenner sjalusien fylle meg opp fullstendig. Jeg skjønner ikke hva som er galt med meg. Det er egentlig helt vanvittig at jeg blir så sjalu, det er helt villt. Jeg tror, følelsene mine spiller meg flere puss. 

TUMBLR

Jeg har skaffet meg tumblr! Har blitt ganske avhengig, egentlig, så om noen vil følge meg så er linken http://frokenperfekt.tumblr.com/

 

Hvor finner man inspirasjon?

Inspirasjon. Hva er det egentlig?

Bilder, filmer, mennesker, historier, skole, musikk, kjærlighet, byer, religion. Alt er inspirasjon i dagens samfunn. Du kan finne det om du ser, og det du ser, finner du. I 2013 er det så mye man kan hente inspirasjon fra, samtidig som det er mørke hjørner i verden vi lever i. Noen hjørner blir det kastet lys på og det blir et objekt for det blotte øyet. Andre hjørner forblir mørke og finner aldri lyset. Når det du tror, ikke er virkeligheten og alle drømmene dine blir fyllt med usikkerhet. Er det da man henter inspirasjon til å fortsette? Hva med motivasjon? Er motivasjon og inspirasjon lenket sammen?

I dagens samfunn ser man så mangt. Du kan se forelskede par, forhåndsdømming, mord, terrorisme. Det er ganske skremmende å vite hvilken verden vi lever i, men samtidig er det så mange som finner inspirasjon og motivasjon i vår verden, og det gir meg et lite håp om at vi ikke er så bortkomne som vi kanskje føler at vi er. Mange ganger kan jeg tenke over ting som kanskje ikke er relevant for meg, men allikevel er det så mye som påvirker meg i dagens samfunn. Jeg har lett etter det perfekte så lenge jeg kan huske, og når jeg ser tilbake på hva jeg har opplevd så tenker jeg; hvem er jeg? Hvor hører jeg hjemme? Hvor kan jeg finne motivasjon? Mange av de spørsmålene kommer nok alltid til å forbli i mørket og jeg får ikke svar på det. Jeg kan høre en sang, og plutselig få inspirasjon til å skrive. Eller se en person som jeg assosierer med noe positivt, og det kan gi meg motivasjon. For mange er penger en slags inspirasjon, men også en motivasjon. Jeg som betaler for å gå på skole, finner det som en slags motivasjon, men er det alltid positivt? Du ser alle faresignalene, kanskje føler at du kan mislykkes, men jeg tror at det vakreste på jord er når du får en følelse i deg som er sterk. Det kan være så enkelt som en assosiasjon, høsten for eksempel. Det inspirerer meg. Lukten, fargene på trærne, de kjølige høstmorgningene. Solen som står opp, og det er rim på bakken. Det er da jeg virkelig trives. Da kan jeg sitte inne, tenne stearinlys, se på 71 grader Nord og få en god følelse.

Men til syvende og sist så tror jeg hver enkelt må finne det som inspirerer dem. Enten det er sang, høst, sex eller andre ting. For min del henter jeg inspirasjon fra det positive i livet, alle småtingene som igjen er de store tingene. 

I hate you, don't leave me

I'm addicted to the madness
I'm a daughter of the sadness
I've been here too many times before
Been abandoned and I'm scared now
I can't handle another fall out



Å leve

Hei! Jeg er her enda. Jeg har gått gjennom mye personlig de siste månedene. Mye familieproblemer, ikkenoe spesielt med vennene mine. Jeg drikker mye mer og oftere nå enn jeg har gjort noen gang, men ikke fordi jeg har interne problemer, om jeg skal si det på den måten.

Forrige innlegg, handlet om en gutt. Selvfølgelig. Og ja, jeg prater med han enda! Har til og med snakket med han på telefonen, noe han HATER. Og han var full nok til å tørre det. Men mye vil ha mer, right? Han reiser om et par måneder, men vi prater daglig. Vi prater ofte på skype. Jeg har guttevenner som jeg har hatt i mange år, over nett som jeg har møtt et par ganger, men denne er annerledes. Han utfordrer meg til jeg blir GAL og jeg aner ikke hva han vil og hva han tenker om at vi prater så mye sammen. Han er fra et lite sted lenger nord fra der jeg bor, og har kjempe mørk stemme. Og dialekt. Og elsker fotball, spesielt engelsk fotball... ew, haha. 

Så, siden januar har jeg drukket alkohol nesten hver helg. Lengste pausa, har vært på tre uker. TRE uker er den lengste pausa jeg har hatt fra alkoholen, og nå kjenner jeg at jeg er lei. Så standar. Drikker meg full, går på byen og tar med en fyr hjem. Nesten hver gang. Og når du først møter en som vil møte deg igjen, så viser det seg at han er litt av et rotehue. Dessuten har foreldrene mine kranglet over lillesøsteren min, fordi hun har flyttet permanent til pappa og mamma hater det. Samtidig har besteforeldrene mine blandet seg inn, og samboeren til pappa som er den største dramaqueen'en i hele verden. Og for ikke så lenge siden, så kollapset jeg følelsesmessig.

Jeg tror jeg har vært på en slags vei, og på veien står foreldrene mine, familien min. Vennene mine står der også, de ser meg alle sammen, men de står utenfor, på sidelinjen. Som om jeg går alene, og de bare følger uten å se meg. Det har vært dager hvor jeg har slitt med selvfølelsen, men det tar seg jo opp igjen når en gutt kommer bort til meg på byen og spanderer en drink. Vi vet jo alle hva han egentlig vil, spesielt på byen. Single mennesker drar på byen for å få seg noe, eller danse til de blir svette og ekle. Jeg drar på byen fordi vennene mine drikker ofte, og jeg blir med uten å blunke. Uten å tenke. Og da skjer det ting, jeg gjør og sier ting. Følelsene blusser opp, og det er så enkelt å bare gi etter. Men jeg har lært, gjennom denne veien min, at jeg er alene på den. Vandrer alene gjennom alt, og trives egentlig best alene. Jeg er med venner og familie jevnlig, men er ofte for meg selv og det er sånn jeg liker det. Jeg liker å være alene. Du kan beskrive det som at jeg bor i en slags boble, hvor kun jeg bor og lever. Jeg gjør alt alle andre gjør, drar på jobb, spiser, dusjer, fester, er med venner og familie. Men allikevel er det som at jeg er på autopilot. Det er som om jeg ikke enser det rundt meg, som om jeg er i min egen verden. Der er det kun meg, og jeg elsker det. Jeg elsker følelsen av at jeg har kontroll over hva jeg tenker. Men om natta, da kommer det snikende. Hjernen konsentrerer seg om det negative, som om noen kommer inn vinduet og legger det svarte sløret foran øynene mine. 

Jeg er ikke deprimert. Jeg bare, lever ikke.


weheartit

If you never try you'll never know

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal starte et innlegg lenger. Jeg starter jo ett nå, men jeg har på en måte glemt hvordan jeg skal skrive på denne bloggen. Den har bare blitt mer og mer fjern for meg, delvis fordi jeg glemmer det og kanskje fordi jeg er redd noen skal lese innleggene og legge to og to sammen. 

En ting jeg kan fortelle, som ingen andre vet, er at jeg prater med en gutt. Vi møttes på en veldig rar måte, skal ikke utdype, men han bor veldig langt unna. I Norge, altså. Men langt unna. Og med det mener jeg at jeg må sitte på et fly i 50 minutter for å unngå en biltur på flere timer. Vi har pratet på facebook et par uker nå, og i begynnelsen syns jeg han var interessant. Da jeg møtte han, følte jeg at vi fikk kontakt på et annet nivå enn det man pleier å få. I ettertid har vi jo pratet endel, som sagt, men jeg føler at han holder tilbake. Det er jo avstanden, men jeg har aldri i hele mitt liv opplevd det som en utfordring. Helt til nå. 

Vi pratet endel om hva vi skal i fremtiden, og jeg fikk vite at han skal flytte til et sted i Europa. Øst-Europa. Og det er jo til høsten, det er ikke et halvt år til engang. Men jeg føler så sterkt det behovet jeg har for å prate med han, og utforske hele greia som ligger rundt han. Han fasinerer meg på en måte ingen andre har gjort før, og jeg føler at jeg prate med han, fordi jeg tenker så mye på han. Men på en annen side, så vil jeg ikke fremstå som desperat eller masete. Og jeg har en tendens til å bli veldig intens når jeg virkelig liker en gutt. Jeg aner ikke hva han syns om meg, men jeg føler kanskje at han holder tilbake fordi han skal flytte og være borte i seks år. Utdanningen hans krever den tiden. Og innen han er ferdig, er han nesten 30 år. Og jeg er 26. 

Burde jeg bare gi opp nå? Jeg føler at det er det riktige å gjøre, men allikevel vil jeg bare bli bedre kjent med han og vite mer om han. Men han er ikke så veldig åpen med meg og har fortalt meg at han ikke har behovet for å utvide vennekretsen ettersom han skal flytte. Egentlig føler jeg bare at hele situasjonen med han er veldig håpløst...


Gammel bekjent

Det er en fyr fra gamle dager jeg tenker mye på. Helt siden jeg møtte han på et utested to ganger i løpet av den siste måneden, så har jeg ikke klart å slutte og tenke på han. Jeg gikk på skole med han for et par år siden, har ikke vært i samme gjeng som han. Vi er også veldig forskjellige, men jeg har på en måte alltid følt at det er noe der. Jeg vet ikke om det muligens bare er meg, men helt siden skoledagene sammen så har vi alltid hatt en kjemi. Jeg tror egentlig det bare er i mitt eget hode, men han ser på meg så rart. Eller, ikke rart, men jeg vet at han har sett på meg. Flere ganger, det er liksom mye øyekontakt med han når jeg så han. Og sånn var det de siste gangene vi møttes også. Jeg kan ikke snakke til han på facebook heller, det hadde sikkert blitt veldig rart. Hadde han vært interessert, så hadde han nok snakket til meg på facebook. Eller kanskje han tenker det samme som meg, vet ikke. 

Jeg ser han nok en gang i fremtiden, får heller se hva som skjer da. Hvis jeg har baller nok til å gjøre noe med det, da.

Favoritt skjønnhetsguruer på youtube

Jeg har bestemt meg for å dele de jeg abbonerer på, på youtube. Elsker sminketipsene de gir, og tutorials på sminkelooks osv. Har lagt til en link i navnene til de jeg legger ut, bare trykk på det rosa. Hehe. Tok med topp 5. Elsker alle sammen, men har rangert de fra nr 1. til nr 5. 

1. MakeupByTiffanyD

Jeg har fulgt denne kanalen veldig lenge nå, et par år. Jeg lærte alt om sminke fra hu, og ble bedre og bedre ved å se på hennes videoer. Hun er kjempe flink til å sminke seg, og deler diverse ting med seerne sine. Absolutt verdt å besøke! 

 

2. Gossmakeupartist

Jeg elsker denne youtuberen. Han er så flink med sminke, og jeg har lært utrolig mye av han. Han oppdaterer youtube veldig ofte også, som er veldig bra.  

 

3. Laurenbeautyy

Dette er en australsk youtuber, har fulgt henne et par måneder nå og elsker hu. Hu har kjempe fine sminkevideoer og du bare må like å se på henne.  

 

4. Pixiwoo

To søstre driver denne youtube-kanalen. De legger som oftest ut sminkevideoer, men de gir også tips på andre skjønnhetsrelaterte ting. Informativ kanal, verdt å sjekke ut. 

 

5. Lisa Lilleseth

Denne jenta er norsk, faktisk. Som kanskje gjør det enklere for dere der ute som enten ikke liker å se engelske youtube-kanaler, eller kanskje er litt dårlig i engelsk. Eller bare at du kan høre ditt eget språk, skal innrømme at jeg ble positivt overrasket over å finne en norsk youtubeguru. Hu er i alle fall veldig flink, og deler erfaringer innad sminke med seerne sine. Absolutt verdt å sjekke ut. 

Favorittsminke, - og skjønnhetsprodukter, del 1

Jeg har prøvd å finne ett produkt til hver kategori. Hår, hud, foundation, pudder osv. 

1. Moroccainoil 

Dette har jeg brukt en god stund, og er helt avhengig. Er på min andre flaske nå. Jeg bruker den kun etter jeg har dusjet, når jeg har vått hår. Hvis jeg tar den i tørt hår, blir det bare fettete og ekkelt å jobbe med. Så jeg "masserer" det inn i håndkletørt hår. Den er litt dyr i Norge (299,-), men varer kjempe lenge!

 

2. Vitamin E intense moisture cream (fra The Body Shop)

Jeg har veldig tørr hud, og var innom The Body Shop for et par måneder siden for å finne en ansiktskrem som passet min hudtype, og da fant jeg denne lille skjønnheten. Jeg absolutt elsker den, og den tilfører mye fuktighet til ansiktet mitt uten at den er fet. Huden blir kjempe myk og varer hele dagen. Perfekt å bruke under foundation hvis du har tørr hud.


3. Garnier Ultradry deodorant

Denne deodoranten har jeg brukt kjempe lenge, og jeg elsker den. Den holder veldig lenge, har ikke hatt et eneste problem med svettelukt etter jeg har begynt å bruke denne. Fåes kjøpt i de fleste matbutikker.



4. EOS leppomade

I utgangspunktet er jeg ikke veldig flink til å påføre fuktighet til leppene mine, men når jeg først gjør det så er det EOS sin runde leppeomade jeg bruker. Den er ikke fet i konsistens og varer kjempe lenge på leppene. Fåes kjøpt i diverse klesbutikker hvor de har sånne ting, og på Vita f.eks.



5. Ansiktsskrubb fra Model Co

Denne ansiktsskrubben er kun tilgjengelig i USA, tror jeg. Så det går an å finne den på ebay eller amazon. Jeg bestillte min fra beautbridge. Jeg har seriøst vært avhengig av denne i flere år nå, og den varer så sinnsykt lenge. Hadde en tube i nesten ett år, og det forutsetter at du bruker den en gang i uka. Jeg elsker hvordan den fjerner all urenhet, og huden min blir babymyk etterpå. Elsker denne!


6. Head and Shoulders, sjampo og balsam

Noen ganger sliter jeg med flassete hudebunn, og syns Head and Shoulders er kjempe bra. Det tar en stund før den funker, men den funker veldig bra. Den fjerner ikke all flass, men uten sjampoen ville det vært mye verre. Jeg syns også balsamen er veldig bra, den er tjukk i konsistensen og jeg får kjempe mykt hår av den. Fåes kjøpt i matvarebutikker osv. 



Jeg bestemte meg for å dele opp dette i to deler. En del hvor jeg kun viser skjønnhetsprodukter, altså det som ikke er sminke, og en annen del hvor jeg viser sminke. Syns det ble litt vel mye hvis jeg skulle ta med alle sminkefavorittene mine i ett innlegg. 

Hva er dine favoritt-skjønnhetsprodukter? 

Serier jeg følger med på

Jeg har vært veldig trofast mot seriene mine, i flere år noen av dem. Noen oppdaget jeg for ikke så lenge siden, andre har jeg sett på lenge. Gossip Girl for eksempel, fulgte jeg med på siden begynnelsen. Trist å tenke på at jeg ikke skal se det mer. One Tree Hill også, men jeg syns serien ble så dårlig etter at Lucas og Peyton forlot serien. Family Guy, South Park og The Simpsons følger jeg kun med på når jeg ser det går på tv, laster det aldri ned. Jeg vet at det er ulovlig å laste ned noe, så jeg skriver bare ned når de slippes ut i Amerika. På diverse sider. Hvor man kan finne det. 
 

1. The Walking Dead (mandag)

Denne serien oppdaget jeg på tvnorge en kveld. Jeg trodde det var en film, så jeg bare så på det. Men så sluttet episoden når det var ekstremt spennende, så jeg googlet det og fant ut at det var en serie. Det handler om zombier (selvfølgelig) og en gruppe mennesker har klart å ikke bli bitt. Det er hittil 3 sesonger, de er midt i sesong 3 nå. Verdt å se, serien vises på norsk tv også. 

 

 2. Once Upon A Time (mandag)

 Dette er en spesiell serie. Det går ut på at alle eventyrfigurene (Snøhvit og de syv dvergene, askepott, skjønnheten og udyret) er samlet i Storybrooke. Snehvit og Prince Charming får en unge, Emma, som blir sendt til "vår" verden. I denne nye verden, er det Regina (den onde stemora i Snøhvit) som er borgemesteren. Ingen i byen vet hvem de er, før Henry, sønnen til Emma, reiser for å finne Emma og tar henne med til Storybrooke for å bryte forbannelsen. Veldig spennende serie, men jeg får en følelse av at de har tatt utgangspunkt i Disney-filmene da nesten alle karakterene til Disney er karakterer i serien. Men de har også tatt med Jack og bønnestengelen, Rumpelstilkskin (?) og andre eventyrfigurer. Absolutt en bra serie! 

 

 3. Revenge (mandag)

Serien handler om Amanda Clarke, hvis far er skyldig i en flystyrt for mange år siden. Amanda finner ut (når hun kommer ut av ungdomsfengselet) at faren var uskyldig, og at det er "the graysons" som har skyld i det. Utrolig spennende serie hvor du får se en dame på jakt etter blodig hevn. Hun ødelegger livene til alle som hadde noe med saken å gjøre, som fikk faren hennes fengslet for noe han ikke gjorde. 

 

4. Revolution (tirsdag)

Revolution handler om at strømmen går ut. Bokstavelig talt, over hele verden. Jordas befolkning blir tvunget til å leve uten elektrisitet i 15 år, før en mann ved navn Monroe prøver å finne kilden til elektrisitet igjen. Veldig bra serie, fra skaperne av Lost. Vet ikke riktig hvor mange sesonger de får melka ut av dette, men hittil har det vært veldig spennende. Ideen om at verden går tom for elektrisitet, er ganske fengslende.

 

5. 90210 (tirsdag)

Beverly Hills 90210 er en serie alle kjenner igjen fra 90-tallet, og nå har de gjenskapt serien med noen av de samme skuespillerne, men mer "moderne". Det tar utgangspunkt i drama, intriger og ungdom. Bra serie. Personlig syns jeg det har blitt litt kjedelig, men har fulgt med på det ett år (oppdaget serien da de var kommet til sesong 4) så jeg følger med fordi jeg liker det. I utgangspunktet. 

 

 6. The Following (tirsdag)

The Following oppdaget jeg nå nylig, de har kun kommet ut med 5 episoder, men jeg er allerede hekta. Det handler om en mann, Ryan, som fanget en syk seriemorder mange år tilbake. Denne seriemorderen rømmer fra fengelset, og har gjennom de siste åra dannet en slags sekt med mange "følgere". De har instrukser om å begå mord, kidnappinger og andre ting som gjør at Ryan får hendene sine fulle. Serien er veldig spennende, selv om du på en måte vet hvem morderen(e) er. Verdt å se! 

 

7. Modern Family (torsdag)

Modern family er en komedieserie, og jeg må innrømme at jeg aldri har ledd så mye av en serie før. De er morsomme, raske i replikkene og veldig kreativt. Det handler om "dagens familier", hvor de tar for seg problemstillingene i et homseforhold hvor de adopterer et barn, en "vanlig" familie med to foreldre og tre barn med sine egne utfordringer, og til sist en gammel mann med en yngre, latinsk kone som fra før av har en sønn. Lett å følge med på, deilig og ha en søndags ettermiddag.  

 

8. The Vampire Diaries (fredag)

Denne ungdomsserien handler om moderne tolkninger av det overnaturlige, som vampyrer, hekser, varulver osv. Jeg elsker denne serien, den er kjempe spennende og tar for seg mange bra utfordringer. Veldig deilig å ha denne serien i begynnelsen av helga.  

 

Så der har du alle de seriene jeg følger med på. Revolution har hatt pause siden November (grusomt lang pause de har) og begynner i Mars. Jeg må dog ikke glemme de to seriene som kommer en gang i året, i motsetning til de ovenfor som varer fra høsten til våren. 

 

9. Game of Thrones (fra April til Juni)

Nå er det så lenge siden jeg så serien, at jeg husker såvidt hva jeg syns om den. Det går ett år mellom hver gang serien vises på tv, det er ikke mer enn 10 episoder i hver sesong, så serien går to måneder i året. Som er lite, men utrolig spennende. Serien tar deg tilbake til en annen tid, et annet land og sted. Middelaldersk preg, men allikevel er det uhyre spennende. Verdt å vente på! 

 

10. True Blood (fra Juni (ca) til August/September (ca))

True blood handler om vampyrer (selvfølgelig), og jeg har fulgt med siden første sesong. Jeg oppdaget serien på nrk en kveld, og ble helt avhengig. Serien er veldig spennende, men inneholder mye sex. De finner alltid på noe spennende til hver eneste sesong, og jeg blir alltid like oppgitt i slutten av hver sesong da de alle har sluttet så spennende! Definitivt en av mine yndlingsserier. Som kommer to måneder i året, som Game of Thrones.  

 

Og DER var enden på mine serier. Jeg følger med på alle sammen, faktisk. Ganske slitsomt egentlig, men veldig deilig å ha noe og se på i hverdagen. Håper du fant noen serier du ikke har sett før, som du fikk lyst til å se. Gjerne legg igjen en kommentar med dine serier som du absolutt følge med på. 

Mest skuffende filmen hittil

Okei, tristeste filmen hittil i 2013 er "Celeste og Jesse forever". Handler om to personer som har separert seg, og Celeste jobber og er suksessfull. Jesse er ikke det. Ah, whatever, orker ikke å ramse opp hele historien. Poenget er at de ikke blir sammen igjen etter skillsmissen. Beklager, hvis du ville se den. Sparer deg for endel frustrasjon! Du ser i filmen at de er avhengig av hverandre, og du heier på dem for at de skal bli sammen igjen, MEN DET BLIR DE IKKE! Så jævlig typisk at produsentene IKKE ville lage en typisk, romantisk film om to personer som sklei fra hverandre og fant tilbake til hverandre igjen. Neida, de fant ut at de ville knuse hjertene til oss der ute som faktisk setter pris på det når to personer i en film faktisk blir sammen igjen. Er det så mye å be om?! Er det??

 Jeg skjønner bare ikke hvorfor de ikke kunne bli sammen igjen. Jaja, fyren skal bli pappa og vil få det til å funke med moren til den ungen. Men det er så trist å se på at de ikke blir sammen igjen. De som sier; "ah, den filmen er så typisk amerikansk," tenker ikke over at det er det vi faktisk liker. Ja, en klissete, NORMAL kjærlighetsfilm. Vi liker faktisk de filmene vi egentlig ikke liker. Altså, noen amerikanske chick flicks er jo helt på tryne, men de bra filmene som inneholder ELIJAH WOOD og han fra The Lonely Island er jo verdt stereotypen om amerikanske chick flicks. Hallo.

Bare en helt VANLIG dag!

Ah, fantastisk dag, er det ikke? Valentinsdagen. Så skjønn dag, alle hjerters dag. Alle de forelskede parene der ute som ikke klarer å slutte og skrive om det på facebook. Ja, jeg elsker å scrolle nedover på facebook-siden min for å lese annenhver oppdatering/bilde/erklæring av kjærlighet for en annen person. Til og med de uten kjæreste, ønsker alle en "Happy Valentines day!"

Æ-S-J!

Jeg skjønner ikke når Valentine's day ble en helligdag. NÅR?! Amerikanere er så jævla opptatt av klisjeene sine, og de lille tingene som gjør hverdagen borte i US and A litt bedre. Om jeg syns det er ille i Norge? Glad jeg ikke bor i Amerika. Men så tenker jeg, hva om jeg hadde hatt en kjæreste å dele denne dagen med? Så slår det meg, jeg har blitt bitter gjennom disse årene uten kjæreste. Eller ikke. Jeg liker ikke Valentinsdagen, og jeg kommer sikkert aldri til å like den. Sånne klissete greier er ikke min kopp te. Overhode. Akk, jeg hater 14. Februar. Det burde vært fredag, den 14. Februar. Ulykkesdagen for oss normale, single folk.



Hater denne dagen. Fra nå av skal jeg unngå all media. Ha en fin dag - en HELT VANLIG DAG I UKA! 

Drømmer

Jeg har hatt noen ekstremt rare drømmer de siste nettene. Drømmer som er limt fast i hjernen min, som ikke forsvinner. Jeg husker ikke alt i hver eneste, lille detalj, men det er enkelte ting jeg ikke forstår. 

Den første drømmen handlet om en eksotisk reise til regnskogen i Amazonas. Der levde jeg som en av elskerinnene til en jungelkonge, og jeg var kjempe forelsket i han. Det endte med at vi fikk et barn sammen, og jeg visste ingenting om barnet og hvordan jeg skulle ta hånd om det. Jeg husker at i drømmen så var det en eldre kvinne som passet på meg, og jeg var ulykkelig forelsket i jungelkongen. Han fikk andre barn, hadde også eldre barn. Men jeg følte at jeg var "the one". Husker ikke så mye mer fra drømmen, bortsett fra at jeg var håpløst forelsket i denne jungelmannen.

I natt drømte jeg at verden skulle gå under. Meg og noen venner flyktet til New Zealand (av alle steder), og fant noen hytter der. Så drømte jeg at jeg prøvde å få med katten min, men hun døde og jeg gråt. Men så var hun ikke død allikevel. Så drømte jeg at jeg ikke hadde penger, men måtte ha mat. Så jeg skrapte sammen noe, og på butikken møtte jeg Fridtjof Josefsen (han ene i Kollektivet). Og han er veldig kjekk, syns jeg, så i drømmen ble han med inn på rommet mitt. Men jeg hadde mensen, så det endte med at jeg ikke gjorde noe med han. Og så møtte jeg en gammel klassekamerat, og en kompis av han sa til meg; "kan du ikke se at han er dødsforelsket i deg?" og klassekameraten min kysset meg. 

Sistnevnte er litt rart, fordi jeg møtte han (gamle klassekameraten min) på byen for et par uker siden. Jeg husker at jeg alltid var ganske betatt av han. Men Fritdjof Josefsen? Haha, really? Greit at jeg liker å se på kollektivet, men hallo - wtf? 

Har du rare drømmer også? Hva er din rareste drøm?

Hva Disney betyr for meg

Hvem av oss har vel ikke grått da Simba's far dør i Løvenes Konge? Eller da moren til Bambi blir skutt etter en dag på engen? Eller til og med når Todd og Copper ender som uvenner? Disney har i alle år betydd mye for meg, spesielt i oppveksten. Da jeg var liten, fantes det verken DVD eller Blu Ray, men vi hadde gammeldags VHS-spiller og de tjukke eskene filmene var i. Mine favoritter, var Bambi, Løvenes konge og To gode venner. Jeg har også hatt stor kjærlighet for Snøhvit og de syv dvergene, Pinocchio, Mulan og Askepott. Og alle de andre filmene fra Disney. 

Skjønnheten og udyret lærte meg at utseende ikke betyr alt, Bambi lærte meg om vennskap og lojalitet, Løvenes Konge - vel, trenger jeg si noe? Alle Disney filmene har gitt barn og voksne over hele verden en stor glede. Magi i hverdagen til de som ser det, vennskap i vidunderlige filmer og episoder av Donald Duck og Mikke Mus. Du kan vel si at det fremdeles bor et lite barn i meg, og jeg nyter fremdeles å se de gamle filmene jeg en gang elsket så høyt. 

Til Walt Disney, som gjorde barndommen min hel. 







Bilder funnet på www.weheartit.com

Hvilken Disney-film er din favoritt?

Gutter

Jeg er en urolig sjel. Jeg vil ha og ha, men ikke binde meg til noe. Det eneste, langvarige forholdet jeg noensinne har vært i, er med familien og vennene mine. Jeg blir alltid så redd hver gang en gutt viser interesse for meg, og derfor så blir jeg usikker og ødelegger alt. Jeg har vært med mange forskjellige gutter, og vennnene mine vet om det (jeg tror de dømmer meg til en viss grad også), men har aldri funnet den "perfekte" match. Kanskje undervurderer jeg meg selv, og kanskje får de det de vil ha for fort. Jeg vet bare at når en gutt blir interessert i meg, så får jeg panikk. Jeg kan godt jage denne gutten helt til han viser interesse, men så fort han viser interesse, så dabber interessen min for han. Og ja, det er slitsomt, men jeg har alltid vært sånn. Jeg begynner å tro at jeg aldri kommer til og ville "slå meg til ro" med én bestemt fyr. Men jeg vil heller ikke være ei av de som slår seg til ro med mange. 

Kanskje jeg er redd for å slippe noen inn. Jeg prøver å ikke være en av de som bygger opp disse skyhøye murene rundt seg selv, men en åpen person. Og jeg ér en åpen person, men det er en grense for hvor åpen jeg er. Seksuelt er jeg veldig åpen, og kan snakke høyt om det, men jeg har aldri latt noen virkelig bli kjent med meg. Jeg dytter folk unna meg, og vil alltid ha ting på en avstand. Kanskje det er derfor jeg trives best når en gutt jeg liker, bor to-tre timer unna. Jeg kan fint møte folk som bor langt unna meg, så lenge det ikke er lenger enn et par dager. Venner har jeg hatt i mange år, og til tider dytter jeg også de unna, men de er der jo. Hele tiden. Jeg kan ikke finne på en unnskyldning som får dem til å miste interessen for meg. 

Kanskje er det ment at jeg alltid skal være alene, aldri finne en perfekt kar som holder ut med meg. Eller en jeg holder ut med. Jeg har ikke akkurat dårlig selvtillitt, men jeg er bare håpløs når det kommer til romanse. Noen ganger lurer jeg litt på hvordan det er å være i et forhold som gagner begge personene, men allikevel kjenner jeg meg selv veldig godt. Godt nok til å vite at jeg ikke opprettholder interessen. Synd, egentlig. Går sikkert glipp av en del.

Ekteskap

Jeg er livredd for ekteskap. Foreldrene mine er skilt, pappa har funnet seg ei drittkjerring til samboer og mamma har forlovet seg. Allikevel tenker jeg på framtida mi, lurer på hvem jeg ender opp med, hvor mange barn jeg får og alt det der. På en måte så har jeg en viss illusjon av hvordan mann jeg kommer til å gifte meg med, jeg har ansiktet hans i hodet mitt, men allikevel ikke. Jeg vet hvordan jeg vil at han skal være, men allikevel så vet jeg ikke. Hvordan skal man finne ut hvem som er rett for deg? Er det en følelse man bare har?

Jeg er såpass ung at jeg har ikke gifte venner enda, men jeg har venner som har barn. De beste vennene mine er sammen med barnefaren, men jeg ser hvor unge de er og hvor liten sjans de har til å utforske enhver krok der ute etter noe mer. De har slått seg til ro med hus, mann og barn. Jeg hadde aldri klart det, fordi jeg er en villere sjel og hadde aldri hatt tålmodigheten til å leve allerede nå som kone og mor. Med karriere på si. Jeg tror at det å gifte seg er nesten som og spise noe du vet du syns er skremmende. Noe som kanskje du syns er kjempe godt så fort du har fått smaken av det, og vil ha mer og mer... og mer. Noen gifter seg to-tre ganger før de slår seg til ro med den endelige prinsen. Hadde folk i "gamle dager" sett statistikken på hvor mange skilte mennesker som lever i dag, hadde de mest sannsynlig fått hakeslepp. For det å skille seg var tabu for ikke så alt for mange år siden. Det å gifte seg med en annen person, burde man være sikker på. Ja, kanskje de som gifter seg er sikre når de gjør det, men hvorfor blir de skilt da? Kanskje fordi det er så lett å gjøre det. Jeg kan ikke svare på det, men når jeg ser antall skilte personer som lever i Norge i dag, så blir jeg usikker selv på om jeg vil gifte meg. 

Det eneste jeg er sikker på, er at jeg vil kun ha én far i mine barns liv. Uansett. Og jeg vil være sammen med han til den dagen jeg blir lagt i jorda.



Godt nyttår, forresten! Håper 2013 blir et bra år.

114

The Majority Says - 114

Følelsene mine er i spinn om dagen. Jeg er ikke helt 100 % sikker på hva jeg føler. Noen ganger tenker jeg på han jeg møtte igjen i helgen, han jeg hadde problemer å komme over for ett år siden. Dumme meg. Det sier seg selv at gamle følelser blusser opp igjen...

Uansett, jeg skal fortelle dere om en morsom hendelse som skjedde meg for ikke så lenge siden. I redsel for at noen kjenner det igjen, skal jeg være litt diskrét i forhold til hvordan jeg forteller det. Om det er en ting som skremmer meg litt med denne bloggen, så er det å bli gjenkjent. To stk har allerede prøvd å gjette, men begge gangene har vært feil selvfølgelig. Uansett, denne karen jeg snakker om inviterte meg hjem da vi var på nachspiel sammen. Da vi hadde kommet hjem til han, lå vi i senga og han ville at jeg skulle kontrollere han skikkelig. Han fortalte meg om tidligere sex erfaringer med hans tidligere samboer, noe inkluderte S&M og halsbånd, og det at han ble kåt når han kjente smerte. Jeg hadde ikke det inntrykket av han på nach i det heeele tatt, så det var litt av et sjokk.

Jeg gjorde ingenting annet enn å kysse med han, og gud er jeg glad for det den dag i dag. Hvem vet hva slags jenter han hadde vært borti. En annen ting han sa, var at han elsket bimbojenter med blondt, langt hår. Én ting stemmer jo, jeg har langt hår. Så sier han; "men du er så annerledes. Ikke den typen jeg normalt sett går for utseendemessig."

Hvem sier sånt?

No one's got it all

De siste månedene har jeg slitt med diverse følelser jeg har innvendig. Før, når jeg fikk disse følelsene, tok jeg som regel fram barberhøvelen min. Men jeg innså at det hjelper meg kun i det øyeblikket jeg velger å gjøre det, ikke langsiktig. Alt jeg sitter igjen med, er minnene om hvorfor jeg har disse arrene på armen.

Jeg har hatt et anspent forhold til moren min de siste par årene. Mye krangling frem og tilbake, og det har virkelig gått utover psyken min. Men nå bor jeg for meg selv, og jeg har et håp om at jeg kan lege de sårene jeg tydeligvis har. De sier at du formes etter det du opplever, og det som ikke dreper deg gjør deg sterkere. Kanskje "de" har rett, men jeg føler meg ikke som en spesielt sterk person psykisk. Det føles ut som jeg syns synd på meg selv, og kanskje jeg gjør det, men følelsene mine er ikke satt sammen på den måten at man kan skru dem av og på. Jeg kan ikke bare ignorere det jeg tenker og føler, fordi da presser jeg det lenger og lenger inn i meg selv helt til jeg blir en følelsesløs og kald person. I helgen var jeg på besøk hos ei venninne, og jeg møtte en der som jeg var hos for ett år siden. I ettertid vekket det mange følelser jeg hadde på den tiden, men jeg kan ikke dvele ved tanken på meg og han.

I det siste har jeg tenkt veldig mye på hva som ville skjedd hvis jeg ikke eksisterte lenger. Noen ganger tenker jeg at det er ingen som forstår meg, ingen som vil det heller fordi jeg er en veldig komplisert person - egentlig. Og disse tankene, disse ønskene jeg har, det skremmer meg. Det skremmer meg mest av alt her i livet, fordi jeg har egentlig ikke tenkt å gjøre noe med det jeg tenker og føler, og ønsker. Men allikevel tenker jeg: "hva hvis?"

Jeg vil ikke at noen skal bli bekymret for meg, men jeg må lette på trykket noen ganger. Det kan virke som at jeg ikke helt klarer å legge fra meg bloggen, selv om jeg sjeldent skriver noe positivt.

-

Sommerfuggel i vinterland

Akkurat nå sitter jeg på verandaen sammen med to lodne venner. Vi nyter de 11 gradene i det flotte været. Det kan umulig være vår allerede? Det føles sånn i alle fall.

Jeg kommer tilbake med mer oppdatering. Februar måned har dessverre vært hektisk så jeg har ikke helt funnet tid til bloggen, men jeg kommer sterkt tilbake :)

...

Jeg er så sint akkurat nå. For noen ubrukelige venner jeg har! De kjører eget løp uten å tenke på meg i det hele tatt. Hva skjer når jeg sier i fra? De tenker ikke over det. De bryr seg ikke.

Noen ganger skulle jeg ønske at jeg hadde venner som inkluderte meg, og ikke gjorde det motsatte... Jeg skulle ønske de forstod meg og verdsatt meg for den jeg er.

Holding a heart

A girl named Toby - Holding a heart


Jeg tenker noen ganger på hvordan livet mitt har blitt. Gråsonene jeg har opplevd i det siste har ført til at jeg undrer meg over eksistensen min. Jeg går gjennom lykkelige faser, og litt mindre lykkelige faser. Her i livet blir man fortalt at man må "stå på! Ikke syns synd på deg selv!" Du må være sterk og tåle alt, ha styrke til å overleve økonomiske kriser, matkriser, dødsfall og alle de triste tingene som skjer i livet. Hva er vitsen med å holde fast ved noe som egentlig bare gjør deg trist?

Jeg har alltid vært en person som tenker mye, og til tider overtenker ting. Det er frustrerende til en viss grad, men det gjør meg til den jeg er. Jeg får ofte høre at jeg må stresse ned, tenke mindre og ta ting roligere. Samtidig må jeg presse meg selv til å oppnå ting jeg finner vanskelig, være tøff, ikke gråte over spilt melk. Men ofte syns jeg det er vanskelig. Hvordan skal jeg klare alt det når jeg bare er meg? Jeg er bare én person. Allikevel rommer jeg så mange følelser, til og med så mye at det er overveldende. Jeg har alltid vært sånn. Jeg tenker, og jeg føler. Jeg gråt da faren til Simba døde i løvenes konge, da moren til bambi døde og da Todd ble forlatt i skogen i Todd og Copper. Jeg gråt da jeg så "One day", med Anne Hathaway. Jeg gråter over det faktum at venninnene mine ikke forstår meg. Er jeg en så kompleks person? Er jeg så vanskelig å forstå seg på? Av og til tror jeg at det er overveldende for venninnene mine også, det at jeg er så følsom. Ja, jeg tar kanskje ting litt for lett til meg, men det kan ikke jeg gjøre noe med. Gud vet at jeg har prøvd. Jeg har prøvd å blokkere følelsene ute, og bare slutte å bry meg. Men det er nytteløst. Av og til tenker jeg over alt som har skjedd meg i løpet av de siste årene.

Jeg husker at venninnen min sa noe til meg en gang: "du pleide å være mye mer gøy og være med." Nå har hun forsåvidt en tendens til å være litt for ærlig med folk, men jeg tenkte om det var noe sannhet i det hun sa. Og jeg tok det til meg. Men hvem er hun til å si til meg at jeg ikke er gøyal? Må man leve opp til de forventningene andre har om deg, og få dem til å tro at nei, DU har hvertfall ikke forandret deg. Det er jo umenneskelig å tenke, for alle forandrer seg. Alle kan bli mer skeptiske og pessimistiske. Og kanskje det er det jeg er. En bitter pessimist. Er det ikke enklere å være det? Men nei, jeg prøver i hvertfall. Jeg prøver ovenfor venninnene mine, jeg prøver ovenfor mamma og pappa. Og lillesøsteren min, som ser på meg som sitt idol. Jeg prøver å være et godt forbilde, og når jeg er alene kan jeg puste. Da kan jeg endelig puste ut, og tenke over hva jeg enn vil uten at folk rundt meg forteller meg at; "ikke vær trist. Vær glad!" Og jeg vil så gjerne, jeg prøver så hardt jeg kan. Men hvordan skal man oppføre seg når man ikke vet hvordan..?

Jeg føler meg nummen.

Where is my mind?

For fem år siden, kom jeg i kontakt med to forskjellige gutter. I løpet av 2007, vel og merke. Og det er såå lenge siden! Men husker dere nettby? Der kom jeg i kontakt med han ene. Han andre var via en nettside som har blitt lagt ned. Jeg har kontakt med begge til dags dato og jeg ser på dem som ganske gode venner selv om vi aldri har møttes. Han første, fra nettby, kaller jeg S. Vi har hatt ganske av og på-kontakt de siste årene, og han er to år eldre enn meg. I begynnelsen snakket vi bare om seksuelle ting, og vi hadde på cam for hverandre osv. I dag har han dame, og har hatt det de siste to åra. Han har ikke sluttet å skrive seksuelle ting til meg, og jeg har heller ikke sluttet. Han vil møtes, men jeg vil i grunn ikke møtes når han har dame. Det siste året har han fortalt meg at ting funker dårlig mellom de to, men det gjør jo tydeligvis ikke det? Og jeg kan jo ikke forvente at de slår opp, egentlig håper jeg de finner ut av det slik at jeg slipper å tenke noe mer over; "hva hvis?" Han ser jo bare det seksuelle i meg, men allikevel sier han at han vil bli kjent med meg, noe jeg syns er litt merkelig. Konklusjonen min er, at jeg aldri kommer til å få han til og være utro. Jeg hadde ikke klart å leve med meg selv.

Han andre jeg møtte, via en nedlagt nettside, han møtte jeg i fjor og vi kysset og det var fint. Men så skjedde det ting i løpet av kvelden, og jeg endte opp med å gå gråtende hjem til venninna mi. Et halvt år uten kontakt med han, tok han kontakt og ville mer med meg. Han ville ha alt med meg, men han bor så langt unna. Og jeg klarer ikke den avstanden. Om ett år er han ferdig med utdannelsen sin, men det er fremdeles usikkert hva jeg vil. Av og til tenker jeg på han, og da får jeg bare den vennskapsfølelsen, men han er trygg og stabil. Noen ganger kan det føles ut som at jeg også vil ha noe med han, jeg vil jo si at jeg kjenner han ganske godt etter mange timer på telefonen og masse skriving fram og tilbake. Men er det ekte? Kan man kalle det ekte, når vi har møttes én gang? Jeg har igrunn mange minner med han, men det har vært så frustrerende å ikke kunne møte han flere ganger for å se om det er noe der. Det er vel kanskje noe der. Det første han gjør når han møter meg, er å kysse meg foran alle vennene mine.

Så hva gjør jeg?

Gutter, menn, unge menn. Meg...

Husker du jeg sa at jeg var "ferdig med personer av motsatte kjønn"? Mest sannsynlig, det står i mitt forrige innlegg. Vel, jeg er veldig glad i personer av det motsatte kjønn. Jeg vet ikke om jeg burde si gutter, fordi det høres ut som jeg mener de under 18, men hvis jeg sier menn, høres det ut som jeg mener de over 30. Okei, ung mann, da. Unge menn. På min alder. Noe eldre, kanskje, slik at de matcher meg på det psykiske plan også. Det virker som jeg alltid må ha en å like, som noe mer enn en venn. Og jeez, hvis du spør hvorfor, da har jeg absolutt ikke et svar. Selv om jeg blir skuffet og lei meg hver gang jeg liker en gutt, så gjentar jeg det om og om igjen. Jeg lærer aldri, og det irriterer meg! Hvorfor vil noen sette seg i en situasjon de vet ikke er bra?

Jeg er alltid veldig åpen. Eller, jeg prøver å være det. Og det er ikke alltid bra å være åpen med personer du knapt kjenner, men jeg har en dum naivitet som forteller meg at det er noe godt i alle. Jeg gir alle en sjanse før jeg dømmer dem, om ikke de viser seg å være drittsekker fra første øyeblikk, da får jeg ikke noe lyst å gi dem en sjanse. Men si at du møter en person du kanskje er skeptisk til, også prater du med vedkommende og får vite at h*n er en kjempe varm person. Det jeg normalt sett gjør da, er å fortelle denne personen mye om meg selv, men akkurat ikke mye nok til at jeg gir vekk alt. Jeg holder selvfølgelig tilbake, men jeg er generelt åpen. Er det et problem jeg burde gjøre noe med? Sånn, i forhold til unge menn, mener jeg. Er det slik at jeg bare burde lære meg å lukke meg selv mer? For den naiviteten, den godtroende tanken i meg, det er det som gjør meg til den jeg er. Jeg vil alltid være en følsom person, og kanskje for følsom til tider, men det er ikke noe jeg kan endre. Jeg kan gjøre ting som får de følelsene til å begrense seg, og den naiviteten som gjør at jeg er såpass åpen. Men jeg kan aldri endre helt på den jeg er. Hvis jeg vil ha sex med en av det motsatte kjønn, så har jeg sex med en av det motsatte kjønn! Jeg har egentlig alltid gjort det jeg vil, kanskje det er det som forårsaker denne gjentatte situasjonen hvor jeg ender opp skufet?

Vel, nå som jeg har mer å reflektere over, vil jeg ønske dere god natt! Og en ting jeg ville si, negative kommentarer har jeg sluttet å bry meg om. Jeg vil mye heller gi oppmerksomhet til de som gir meg støttende og fine kommentarer! Takk :-)

Hei, 2012

Godt nyttår!

I år blir et spennende år. Jeg blir ferdig med skolen, har deilig sommerferie og muligens flytting til Bergen eller Trondheim for å studere videre. Jeg har ingen nyttårsforsetter, kun fordi jeg blir dobbelt så skuffet over meg selv hvis jeg ikke når forsettene. Det jeg kan gjøre istedetfor, er å lage realistiske mål og etterhvert øke målnivået. Et lett mål er lett å oppnå, og da blir man mer motivert når man når det målet.

Anyways, bloggen min feirer TO år denne måneden! Det er nøyaktig 2 år siden jeg begynte å skrive. Noen av dere har sikkert fulgt meg fra starten, også har jeg sikkert fått noen nye lesere etterhvert. Setter utrolig stor pris på dere!

For øyeblikket har jeg det bra. Det ser ut til at nyåret starter veldig fint, igrunn, jeg har ingen spesielle byrder hengende over skuldrene mine og jeg er ferdig med personer av det motsatte kjønn. I alle fall for en periode.

Håper dere har hatt en fin jul, og ønsker dere et godt nyttår. Håper det har startet fint hos dere også!




Life goes on

Som jeg nevnte i mitt forrige natta-innlegg, så besøkte jeg endelig han fra Hamar. Foreløpig kaller jeg han for H. Jeg nevnte også at han var veldig dårlig til å ta initativ på meldingfronten, og når man bor så langt unna hverandre, er man nesten avhengig av å ha kontakt via telefonen. Eller msn. Eller skype. Over internett. Og når han svikter på den fronten, da blir jeg lite motivert til å fortsette.

Men vi møttes, og det gikk bra. Helt til dagen etterpå, da var han nærmere sagt ganske avvisende og sa; "jeg liker ikke å kose på mårran". WTF?! Så tok jeg toget hjem, og sendte en melding; "vil du møtes igjen?" og da svarte han ja. Etter noen dager med stillhet, tok jeg igjen kontakt og spurte om han fortsatt interessert. Han svarte ja. Og så, på julaften, spurte jeg om jeg kunne komme 3. helga i Januar. Da svarte han at "det går sikkert bra. Men det kan hende noe oppstår, så du kan vel vente to uker med å bestille?" Og det reagerte jeg på. Hvis vi inngår en avtale, så inngår vi en avtale. Jævla drittsekk. Jeg sa min mening om det, og da sa han; "jeg blir så jævlig provosert. Hvorfor i helvete skal du være barnslig... blablabla". Jeg svarte at det var vanskelig å legge planer med han, og da sa han; "hvis du ikke kan vente to uker med å bestille, så gir vi blaffen i det hele." "ok", svarte jeg. "Bra :)", svarte han. I dag sendte jeg han en lang melding hvor jeg forklarte at jeg ikke vil være ei ku som blir satt på beite, og alltid må være den som tar initativ. "Den er grei :) lykke til videre", svarte han. Ikke mer, liksom. For en drittsekk.

Jeg er egentlig glad for at jeg har sagt i fra, for da slipper jeg å gå gjennom mer med denne fyren. Han var tydeligvis en person som ikke matchet meg og mine behov i det hele tatt. Jeg prøvde å være tålmodig, han prøvde ikke å ta mer initativ til og prate sammen.

Etter det, gikk jeg hjem, slo på dataen og kikket på sukker.no. Jeg fant faktisk en fyr som hadde en morsom profiltekst, og sendte han en melding. Han virker som en morsom kar, og nå har jeg glemt H. Så lett var det... alt som trengtes, var litt kontakt med en annen person av det motsatte kjønn som lettet på humøret mitt!

 

Nattens avsløringer

Først og fremst vil jeg takke for de støttende kommentarene deres. Det betyr mye for meg å vite at jeg har lesere som bryr seg!

Uansett... på fredag var jeg hos han fra Hamar! Har skrevet om han lenger ned. Mer av det får dere i morgen. Ligger i senga nå og er stuptrøtt.

Skrives i morgen, kjære lesere <3 sov godt og drøm søtt!

Skal aldri drikke alkohol igjen!

Jeg har gjort noe utrolig, utrolig, utrolig dumt.

I helgen var jeg på fest. Det var morsomt å se tidligere venninner igjen, selv om det ikke er veldig bra mellom meg og noen av dem til dags dato. Jeg drakk en halvliter sprit på lik linje med andre folk på festen. Noen drakk mye mer, men det er vel kanskje fordi de tåler mer. Jeg tåler svært lite. Pussig, igrunn, fordi jeg har jo drukket alkohol siden jeg var 16. Anyways, vi dro på byen rundt tolv, og der var det maange kjentfolk! Det var kjempe morsomt å danse med venninnene mine.

Men så møter jeg på gamlesjefen min. Han har med seg noen kollegaer, som jeg fint hilser på. Jeg kan se at han er kjempe full og måtte bare le av han fordi han var så distré. Så går jeg rundt i selve lokalet, stappfullt med mennesker, også ser jeg en mann jeg kjente igjen fra den gamle jobben min. Han er en ganske viktig person i selskapet, så jeg går bort og hilser på. Jeg kan faktisk ikke huske om jeg presenterte meg selv, men jeg husker at jeg ga han en klem. Etterhvert begynte han å ta på meg, og jeg var relativt full, så jeg ga faen. Etterhvert prøvde jeg å få han med bort til sjefen min, men han ville ikke! Så jeg tenkte ikke mer over det, og klina med han et par ganger på dansegulvet. Etterhvert stikker jeg tilbake til sjefen min igjen, og han sier; "du vet at han er gift, eller?" Du aner ikke hva som gikk gjennom hodet mitt idét han sa det. Jeg lo, og sa: "du køødder!" Gamlesjefen min rister på hodet, og jeg blir truffet av en svært alvorlig tankegang. For jeg visste jo ikke at han var gift. Etterpå spurte gamlesjefen om jeg ville bli med å spise kebab, og jeg takket ja. Først da alle samlet seg, så jeg den "gifte mannen". Jeg tok øyeblikkelig fram høyrehånda hans, og tror du ikke jeg finner en gullring på ringefingeren. Jeg følte meg kvalm. Det er én ting å kline med en som har kjæreste, men det er en annen ting når mannen er GIFT! ÆSJ!

Jeg dro bare rett hjem, og nå prøver jeg å glemme det... det er absolutt ikke lett, fordi jeg tenker bare på kona hans som sitter uviten hjemme med en drittsekk til ektemann.

1. Desember!

Akk, nå har jeg såå mye skolearbeid fremover... det tar nesten all fritid, så jeg skriver et kort innlegg nå (etter dagen er "ferdig").

Jeg var jo hos G for halvannen uke siden. Det gikk vel ganske bra? Vi har jo pratet sammen (nesten) hver dag etterpå og dét er jo et godt tegn. Også tar han kontakt med meg, så begge tar initativ. Jeg vet ikke helt hva han er ute etter, vi hadde ikke sex sammen. Kanskje han bare liker meg, rett og slett? Men jeg vil ikke hoppe til noe konklusjon, det har bare backfired i mange tilfeller.

Så på fredag skal jeg til han igjen. Vet ikke om jeg gleder meg eller ikke, fordi jeg er faktisk litt usikker på om jeg vil noe mer med han. Men det kan jo være artig å lage god mat, se en film og ligge i skje!

Nå er det offisielt 1. Desember, 2011. Gleder meg til jul! Hele familien kommer til å være samlet i år. Jeg skal nok få mekka noe juledesign også. Kan sikkert bare ta et fra ifjor, he-he!

Nissene over skog og hei (?) begynner også! Og Jul i Blåfjell! Gleder meg, det skal nok få fart i julestemningen min, tenker jeg!

Btw, jeg leste gjennom det jeg har skrevet, og fy meg - det var overfladisk! Jeg er trøtt, dessverre, men valgte å prioritere bloggen for en gangs skyld. Men don't worry, det kommer sikkert et dypt og filosofisk innlegg senere denne uka!

Snakkes, mine kjære lesere!

When I shop, the world gets better

I dag har jeg shoppet livskvaliteten ut av meg. Har bært på masse poser rundt i byen, fordi jeg følte det var på tide å kjøpe nye klær. Det er forsåvidt en følelse jeg får hver måned, men nå som vinteren er rett rundt hjørnet, tenkte jeg det var lurt med nye vinterklær. De fra i fjor, er fra i fjor. Hvis du skjønner hva jeg mener! *Blunk, blunk*

Nå har jeg igrunn litt dårlig samvittighet ovenfor meg selv, fordi jeg skal flytte for meg selv igjen, noe som blir deilig! Har kjøpt masse julepynt og adventsstake, og masse søte ting jeg kan ha i leiligheten. Det er jo min første julepynt som jeg har kjøpt til meg selv, ever, så det blir morsomt å plassere de forskjellige steder i leiligheten. Uansett, grunnen til at jeg får dårlig samvittighet, er fordi jeg ikke har så mye å leve for i måneden og jeg har alltid vært dårlig med penger, så jeg vurderer å ta forskudd denne måneden. Også skulle pappa gi meg 250 kr i uka til mat. Men, enden er (nesten) alltid god, og jeg finner alltid en eller annen måte å overleve på. Nei, jeg snakker ikke om skitne tjenester. Men å spare det jeg har, være økonomisk! AKK, hater det.


Hei, sa du. HEI, sa jeg.

Nå er det over én måned siden sist. Det er litt rart, fordi jeg tenker ofte; "men jeg har jo en blogg. Hva skjer med den om dagen?" også er det liksom ikke mer. Jeg har på en måte opprettet et ganske nært forhold til bloggen min, fordi det er snart 2 år siden jeg startet å skrive under pseudonymet "frkperfekt". Jeg er verken lei fasaden, eller å skrive om livet mitt og andre ting som opptar meg. Når jeg tenker tilbake på hva jeg setter pris på, så er bloggen og bloggleserne mine noe og noen som er på den listen over ting jeg kan se tilbake på å smile.

Forrige gang jeg skrev et innlegg, snakket jeg om en kar fra Hamar. Har fremdeles kontakt, men jeg har ikke møtt han enda. Sjokk. Etterhvert dabbet interessen av, fordi han var så sykt dårlig på å svare på meldinger og nå er det kun han som tar kontakt. Annenhver uke. Okei, GREIT, han jobber mye, snakker med mange mennesker, men hvis man er interessert i en person, så svarer man på melding eller en telefon. I alle fall når man faktisk har tid, og det er 24 timer i døgnet. 8 av de bruker han på å sove, 8 av de bruker han på jobb. Så hvordan i all verden kan han ikke finne plass til å besvare en melding eller telefon de resterende 8 timene? Hallo.

Så er det nettdatingen, da. For tiden bruker jeg bare forumet på sukker.no fordi jeg liker å diskutere. Jeg liker å ytre mine meninger. I et par måneder hadde jeg lagt merke til en sånn merkelig fyr som alltid skrev der, med fullt bilde og alt. Han hadde nokså sære meninger også, og et ganske rart profilbilde, så jeg gadd aldri å kikke på profilen hans. BOY, was I wrong! Han er, vel, kanskje ikke den kjekkeste, men mer kjekk enn det jeg trodde. Fordi jeg klikket meg inn på profilen hans, og der var det bilder av en skikkelig mannemann. Med stor M, that is. Og jeg sendte han en melding, som jeg fikk svar på. Vi pratet om alt og ingenting i meldingene, og etterhvert nevnte han ei dame fra Bergen som han snakket med. Han "ville ikke ha flere baller i lufta, og nå snakket han med henne". Da han bor i omlag 7 timer unna Bergen, forstod jeg ikke helt hvorfor han gadd å bruke tid på ei sånn dame. Men vi fortsatte å prate, vi, sånn sporadisk vel og merke, og etter en lang tid med taushet fra begges sider, fikk jeg en melding. "Jasså, du er fremdeles på forumet, altså?" Dette skrev han fordi jeg omsider skrev under ekte nick, med bilde og alt, og da hadde jeg byttet profilbilde. Så pratet vi litt, og jeg spurte om Bergenser-jenta. Det var naturligvis slutt, fordi begge kom til enighet om at det ikke var til begges beste at de bodde så langt unna hverandre.

Aaanyways, jeg fortsatte å prate med han, jeg. Så la han meg til på facebook, og da jeg visste navnet hans var det jo allerede gjort. Da ringte jeg han på vei hjem fra byen en natt, og vi snakket i flere timer. Jeg var jo ikke edru, men han ville jo prate mer. Så nå er jeg mer interessert i HAN, da. Kan kalle han G. G-spot. Han har fremdeles litt sære meninger, og er litt frekk i ny og ne, men jeg tror at under alt det skalkeskjulet, så er det en virkelig flott mann. Han sier han er "miljøskadet" av alle damene han har vært med tidligere (han er 26), og når jeg er så care til helt vanlige ting (som normalt sett ville satt ei dame ut av spill) blir han overrasket. Jeg er avslappet med han, fordi - av tidligere erfaringer - så nytter det ikke å være stereotypisk KVINNE. Altså, instinktene mine måtte tones ned en smule. Men jeg har funnet ut at jeg virkelig trives på denne måten. Jeg tar ting veldig sakte, blir ikke masete og er kjapp i replikken som de fleste andre ville sagt om meg. Kjapp i replikken. Jøss.

Jeg skal ikke juge for dere, men det går til helvete på skolen. Har allerede mye fravær, og jeg vet faen ikke hva jeg skal gjøre. Kanskje dra til legen å be han skrive en melding om at det er kronisk forkjølelse? Da trekker de i det minste 10 dager fra fraværet mitt ved hver termin. Angående termin, jeg har ei venninne som er gravid. Ja, du leste riktig. Hun er 20 år, og fant nettopp ut at hu skal ha barn med en kar hu knapt har vært sammen med i et halvt år. Helt i orden for min del, men hva med utdannelse? Ungdommens gledelige år? Fylla? Sex med randomme gutter på byen? Ikke at jeg har hatt det på en stund. Forrige gang jeg hadde sex, var med han fra Trondheim som var mye eldre enn meg. Jeg angrer vel ikke, han var kjempe kjekk!

Men tilbake til G. Vet du hva, jeg vet faktisk ikke hva jeg skal gjøre med han, altså. Han er så... uvant. Jeg er liksom ikke vant til den typen han er, men allikevel vil jeg møte han (har avtalt å møte han neste helg, den 19. November) og jeg kan jo ikke legge skjul på at jeg gleder meg. Men så kommer usikkerheten smygende inn. Er jeg egentlig interessert? Ja, det er jeg. Vil jeg egentlig at det skal funke på "daten"? Ja, det vil jeg. Whats the fucking problem, brain?!

Langt innlegg, I know, men jeg har mye på hjertet. I alle fall i mørketidene, ser det ut som. Hva ER det med mørketiden, egentlig?

Les mer i arkivet » Januar 2015 » Mai 2014 » Mars 2014
hits