Frkperfekt

Jeg er så sint akkurat nå. For noen ubrukelige venner jeg har! De kjører eget løp uten å tenke på meg i det hele tatt. Hva skjer når jeg sier i fra? De tenker ikke over det. De bryr seg ikke.

Noen ganger skulle jeg ønske at jeg hadde venner som inkluderte meg, og ikke gjorde det motsatte... Jeg skulle ønske de forstod meg og verdsatt meg for den jeg er.

A girl named Toby - Holding a heart

Jeg tenker noen ganger på hvordan livet mitt har blitt. Gråsonene jeg har opplevd i det siste har ført til at jeg undrer meg over eksistensen min. Jeg går gjennom lykkelige faser, og litt mindre lykkelige faser. Her i livet blir man fortalt at man må "stå på! Ikke syns synd på deg selv!" Du må være sterk og tåle alt, ha styrke til å overleve økonomiske kriser, matkriser, dødsfall og alle de triste tingene som skjer i livet. Hva er vitsen med å holde fast ved noe som egentlig bare gjør deg trist?

Jeg har alltid vært en person som tenker mye, og til tider overtenker ting. Det er frustrerende til en viss grad, men det gjør meg til den jeg er. Jeg får ofte høre at jeg må stresse ned, tenke mindre og ta ting roligere. Samtidig må jeg presse meg selv til å oppnå ting jeg finner vanskelig, være tøff, ikke gråte over spilt melk. Men ofte syns jeg det er vanskelig. Hvordan skal jeg klare alt det når jeg bare er meg? Jeg er bare én person. Allikevel rommer jeg så mange følelser, til og med så mye at det er overveldende. Jeg har alltid vært sånn. Jeg tenker, og jeg føler. Jeg gråt da faren til Simba døde i løvenes konge, da moren til bambi døde og da Todd ble forlatt i skogen i Todd og Copper. Jeg gråt da jeg så "One day", med Anne Hathaway. Jeg gråter over det faktum at venninnene mine ikke forstår meg. Er jeg en så kompleks person? Er jeg så vanskelig å forstå seg på? Av og til tror jeg at det er overveldende for venninnene mine også, det at jeg er så følsom. Ja, jeg tar kanskje ting litt for lett til meg, men det kan ikke jeg gjøre noe med. Gud vet at jeg har prøvd. Jeg har prøvd å blokkere følelsene ute, og bare slutte å bry meg. Men det er nytteløst. Av og til tenker jeg over alt som har skjedd meg i løpet av de siste årene.

Jeg husker at venninnen min sa noe til meg en gang: "du pleide å være mye mer gøy og være med." Nå har hun forsåvidt en tendens til å være litt for ærlig med folk, men jeg tenkte om det var noe sannhet i det hun sa. Og jeg tok det til meg. Men hvem er hun til å si til meg at jeg ikke er gøyal? Må man leve opp til de forventningene andre har om deg, og få dem til å tro at nei, DU har hvertfall ikke forandret deg. Det er jo umenneskelig å tenke, for alle forandrer seg. Alle kan bli mer skeptiske og pessimistiske. Og kanskje det er det jeg er. En bitter pessimist. Er det ikke enklere å være det? Men nei, jeg prøver i hvertfall. Jeg prøver ovenfor venninnene mine, jeg prøver ovenfor mamma og pappa. Og lillesøsteren min, som ser på meg som sitt idol. Jeg prøver å være et godt forbilde, og når jeg er alene kan jeg puste. Da kan jeg endelig puste ut, og tenke over hva jeg enn vil uten at folk rundt meg forteller meg at; "ikke vær trist. Vær glad!" Og jeg vil så gjerne, jeg prøver så hardt jeg kan. Men hvordan skal man oppføre seg når man ikke vet hvordan..?

Jeg føler meg nummen.

For fem år siden, kom jeg i kontakt med to forskjellige gutter. I løpet av 2007, vel og merke. Og det er såå lenge siden! Men husker dere nettby? Der kom jeg i kontakt med han ene. Han andre var via en nettside som har blitt lagt ned. Jeg har kontakt med begge til dags dato og jeg ser på dem som ganske gode venner selv om vi aldri har møttes. Han første, fra nettby, kaller jeg S. Vi har hatt ganske av og på-kontakt de siste årene, og han er to år eldre enn meg. I begynnelsen snakket vi bare om seksuelle ting, og vi hadde på cam for hverandre osv. I dag har han dame, og har hatt det de siste to åra. Han har ikke sluttet å skrive seksuelle ting til meg, og jeg har heller ikke sluttet. Han vil møtes, men jeg vil i grunn ikke møtes når han har dame. Det siste året har han fortalt meg at ting funker dårlig mellom de to, men det gjør jo tydeligvis ikke det? Og jeg kan jo ikke forvente at de slår opp, egentlig håper jeg de finner ut av det slik at jeg slipper å tenke noe mer over; "hva hvis?" Han ser jo bare det seksuelle i meg, men allikevel sier han at han vil bli kjent med meg, noe jeg syns er litt merkelig. Konklusjonen min er, at jeg aldri kommer til å få han til og være utro. Jeg hadde ikke klart å leve med meg selv.

Han andre jeg møtte, via en nedlagt nettside, han møtte jeg i fjor og vi kysset og det var fint. Men så skjedde det ting i løpet av kvelden, og jeg endte opp med å gå gråtende hjem til venninna mi. Et halvt år uten kontakt med han, tok han kontakt og ville mer med meg. Han ville ha alt med meg, men han bor så langt unna. Og jeg klarer ikke den avstanden. Om ett år er han ferdig med utdannelsen sin, men det er fremdeles usikkert hva jeg vil. Av og til tenker jeg på han, og da får jeg bare den vennskapsfølelsen, men han er trygg og stabil. Noen ganger kan det føles ut som at jeg også vil ha noe med han, jeg vil jo si at jeg kjenner han ganske godt etter mange timer på telefonen og masse skriving fram og tilbake. Men er det ekte? Kan man kalle det ekte, når vi har møttes én gang? Jeg har igrunn mange minner med han, men det har vært så frustrerende å ikke kunne møte han flere ganger for å se om det er noe der. Det er vel kanskje noe der. Det første han gjør når han møter meg, er å kysse meg foran alle vennene mine.

Så hva gjør jeg?

Husker du jeg sa at jeg var "ferdig med personer av motsatte kjønn"? Mest sannsynlig, det står i mitt forrige innlegg. Vel, jeg er veldig glad i personer av det motsatte kjønn. Jeg vet ikke om jeg burde si gutter, fordi det høres ut som jeg mener de under 18, men hvis jeg sier menn, høres det ut som jeg mener de over 30. Okei, ung mann, da. Unge menn. På min alder. Noe eldre, kanskje, slik at de matcher meg på det psykiske plan også. Det virker som jeg alltid må ha en å like, som noe mer enn en venn. Og jeez, hvis du spør hvorfor, da har jeg absolutt ikke et svar. Selv om jeg blir skuffet og lei meg hver gang jeg liker en gutt, så gjentar jeg det om og om igjen. Jeg lærer aldri, og det irriterer meg! Hvorfor vil noen sette seg i en situasjon de vet ikke er bra?

Jeg er alltid veldig åpen. Eller, jeg prøver å være det. Og det er ikke alltid bra å være åpen med personer du knapt kjenner, men jeg har en dum naivitet som forteller meg at det er noe godt i alle. Jeg gir alle en sjanse før jeg dømmer dem, om ikke de viser seg å være drittsekker fra første øyeblikk, da får jeg ikke noe lyst å gi dem en sjanse. Men si at du møter en person du kanskje er skeptisk til, også prater du med vedkommende og får vite at h*n er en kjempe varm person. Det jeg normalt sett gjør da, er å fortelle denne personen mye om meg selv, men akkurat ikke mye nok til at jeg gir vekk alt. Jeg holder selvfølgelig tilbake, men jeg er generelt åpen. Er det et problem jeg burde gjøre noe med? Sånn, i forhold til unge menn, mener jeg. Er det slik at jeg bare burde lære meg å lukke meg selv mer? For den naiviteten, den godtroende tanken i meg, det er det som gjør meg til den jeg er. Jeg vil alltid være en følsom person, og kanskje for følsom til tider, men det er ikke noe jeg kan endre. Jeg kan gjøre ting som får de følelsene til å begrense seg, og den naiviteten som gjør at jeg er såpass åpen. Men jeg kan aldri endre helt på den jeg er. Hvis jeg vil ha sex med en av det motsatte kjønn, så har jeg sex med en av det motsatte kjønn! Jeg har egentlig alltid gjort det jeg vil, kanskje det er det som forårsaker denne gjentatte situasjonen hvor jeg ender opp skufet?

Vel, nå som jeg har mer å reflektere over, vil jeg ønske dere god natt! Og en ting jeg ville si, negative kommentarer har jeg sluttet å bry meg om. Jeg vil mye heller gi oppmerksomhet til de som gir meg støttende og fine kommentarer! Takk :-)

Godt nyttår!

I år blir et spennende år. Jeg blir ferdig med skolen, har deilig sommerferie og muligens flytting til Bergen eller Trondheim for å studere videre. Jeg har ingen nyttårsforsetter, kun fordi jeg blir dobbelt så skuffet over meg selv hvis jeg ikke når forsettene. Det jeg kan gjøre istedetfor, er å lage realistiske mål og etterhvert øke målnivået. Et lett mål er lett å oppnå, og da blir man mer motivert når man når det målet.

Anyways, bloggen min feirer TO år denne måneden! Det er nøyaktig 2 år siden jeg begynte å skrive. Noen av dere har sikkert fulgt meg fra starten, også har jeg sikkert fått noen nye lesere etterhvert. Setter utrolig stor pris på dere!

For øyeblikket har jeg det bra. Det ser ut til at nyåret starter veldig fint, igrunn, jeg har ingen spesielle byrder hengende over skuldrene mine og jeg er ferdig med personer av det motsatte kjønn. I alle fall for en periode.

Håper dere har hatt en fin jul, og ønsker dere et godt nyttår. Håper det har startet fint hos dere også!

Som jeg nevnte i mitt forrige natta-innlegg, så besøkte jeg endelig han fra Hamar. Foreløpig kaller jeg han for H. Jeg nevnte også at han var veldig dårlig til å ta initativ på meldingfronten, og når man bor så langt unna hverandre, er man nesten avhengig av å ha kontakt via telefonen. Eller msn. Eller skype. Over internett. Og når han svikter på den fronten, da blir jeg lite motivert til å fortsette.

Men vi møttes, og det gikk bra. Helt til dagen etterpå, da var han nærmere sagt ganske avvisende og sa; "jeg liker ikke å kose på mårran". WTF?! Så tok jeg toget hjem, og sendte en melding; "vil du møtes igjen?" og da svarte han ja. Etter noen dager med stillhet, tok jeg igjen kontakt og spurte om han fortsatt interessert. Han svarte ja. Og så, på julaften, spurte jeg om jeg kunne komme 3. helga i Januar. Da svarte han at "det går sikkert bra. Men det kan hende noe oppstår, så du kan vel vente to uker med å bestille?" Og det reagerte jeg på. Hvis vi inngår en avtale, så inngår vi en avtale. Jævla drittsekk. Jeg sa min mening om det, og da sa han; "jeg blir så jævlig provosert. Hvorfor i helvete skal du være barnslig... blablabla". Jeg svarte at det var vanskelig å legge planer med han, og da sa han; "hvis du ikke kan vente to uker med å bestille, så gir vi blaffen i det hele." "ok", svarte jeg. "Bra :)", svarte han. I dag sendte jeg han en lang melding hvor jeg forklarte at jeg ikke vil være ei ku som blir satt på beite, og alltid må være den som tar initativ. "Den er grei :) lykke til videre", svarte han. Ikke mer, liksom. For en drittsekk.

Jeg er egentlig glad for at jeg har sagt i fra, for da slipper jeg å gå gjennom mer med denne fyren. Han var tydeligvis en person som ikke matchet meg og mine behov i det hele tatt. Jeg prøvde å være tålmodig, han prøvde ikke å ta mer initativ til og prate sammen.

Etter det, gikk jeg hjem, slo på dataen og kikket på sukker.no. Jeg fant faktisk en fyr som hadde en morsom profiltekst, og sendte han en melding. Han virker som en morsom kar, og nå har jeg glemt H. Så lett var det... alt som trengtes, var litt kontakt med en annen person av det motsatte kjønn som lettet på humøret mitt!

Først og fremst vil jeg takke for de støttende kommentarene deres. Det betyr mye for meg å vite at jeg har lesere som bryr seg!

Uansett... på fredag var jeg hos han fra Hamar! Har skrevet om han lenger ned. Mer av det får dere i morgen. Ligger i senga nå og er stuptrøtt.

Skrives i morgen, kjære lesere <3 sov godt og drøm søtt!

Jeg har gjort noe utrolig, utrolig, utrolig dumt.

I helgen var jeg på fest. Det var morsomt å se tidligere venninner igjen, selv om det ikke er veldig bra mellom meg og noen av dem til dags dato. Jeg drakk en halvliter sprit på lik linje med andre folk på festen. Noen drakk mye mer, men det er vel kanskje fordi de tåler mer. Jeg tåler svært lite. Pussig, igrunn, fordi jeg har jo drukket alkohol siden jeg var 16. Anyways, vi dro på byen rundt tolv, og der var det maange kjentfolk! Det var kjempe morsomt å danse med venninnene mine.

Men så møter jeg på gamlesjefen min. Han har med seg noen kollegaer, som jeg fint hilser på. Jeg kan se at han er kjempe full og måtte bare le av han fordi han var så distré. Så går jeg rundt i selve lokalet, stappfullt med mennesker, også ser jeg en mann jeg kjente igjen fra den gamle jobben min. Han er en ganske viktig person i selskapet, så jeg går bort og hilser på. Jeg kan faktisk ikke huske om jeg presenterte meg selv, men jeg husker at jeg ga han en klem. Etterhvert begynte han å ta på meg, og jeg var relativt full, så jeg ga faen. Etterhvert prøvde jeg å få han med bort til sjefen min, men han ville ikke! Så jeg tenkte ikke mer over det, og klina med han et par ganger på dansegulvet. Etterhvert stikker jeg tilbake til sjefen min igjen, og han sier; "du vet at han er gift, eller?" Du aner ikke hva som gikk gjennom hodet mitt idét han sa det. Jeg lo, og sa: "du køødder!" Gamlesjefen min rister på hodet, og jeg blir truffet av en svært alvorlig tankegang. For jeg visste jo ikke at han var gift. Etterpå spurte gamlesjefen om jeg ville bli med å spise kebab, og jeg takket ja. Først da alle samlet seg, så jeg den "gifte mannen". Jeg tok øyeblikkelig fram høyrehånda hans, og tror du ikke jeg finner en gullring på ringefingeren. Jeg følte meg kvalm. Det er én ting å kline med en som har kjæreste, men det er en annen ting når mannen er GIFT! ÆSJ!

Jeg dro bare rett hjem, og nå prøver jeg å glemme det... det er absolutt ikke lett, fordi jeg tenker bare på kona hans som sitter uviten hjemme med en drittsekk til ektemann.

Akk, nå har jeg såå mye skolearbeid fremover... det tar nesten all fritid, så jeg skriver et kort innlegg nå (etter dagen er "ferdig").

Jeg var jo hos G for halvannen uke siden. Det gikk vel ganske bra? Vi har jo pratet sammen (nesten) hver dag etterpå og dét er jo et godt tegn. Også tar han kontakt med meg, så begge tar initativ. Jeg vet ikke helt hva han er ute etter, vi hadde ikke sex sammen. Kanskje han bare liker meg, rett og slett? Men jeg vil ikke hoppe til noe konklusjon, det har bare backfired i mange tilfeller.

Så på fredag skal jeg til han igjen. Vet ikke om jeg gleder meg eller ikke, fordi jeg er faktisk litt usikker på om jeg vil noe mer med han. Men det kan jo være artig å lage god mat, se en film og ligge i skje!

Nå er det offisielt 1. Desember, 2011. Gleder meg til jul! Hele familien kommer til å være samlet i år. Jeg skal nok få mekka noe juledesign også. Kan sikkert bare ta et fra ifjor, he-he!

Nissene over skog og hei (?) begynner også! Og Jul i Blåfjell! Gleder meg, det skal nok få fart i julestemningen min, tenker jeg!

Btw, jeg leste gjennom det jeg har skrevet, og fy meg - det var overfladisk! Jeg er trøtt, dessverre, men valgte å prioritere bloggen for en gangs skyld. Men don't worry, det kommer sikkert et dypt og filosofisk innlegg senere denne uka!

Snakkes, mine kjære lesere!

I dag har jeg shoppet livskvaliteten ut av meg. Har bært på masse poser rundt i byen, fordi jeg følte det var på tide å kjøpe nye klær. Det er forsåvidt en følelse jeg får hver måned, men nå som vinteren er rett rundt hjørnet, tenkte jeg det var lurt med nye vinterklær. De fra i fjor, er fra i fjor. Hvis du skjønner hva jeg mener! *Blunk, blunk*

Nå har jeg igrunn litt dårlig samvittighet ovenfor meg selv, fordi jeg skal flytte for meg selv igjen, noe som blir deilig! Har kjøpt masse julepynt og adventsstake, og masse søte ting jeg kan ha i leiligheten. Det er jo min første julepynt som jeg har kjøpt til meg selv, ever, så det blir morsomt å plassere de forskjellige steder i leiligheten. Uansett, grunnen til at jeg får dårlig samvittighet, er fordi jeg ikke har så mye å leve for i måneden og jeg har alltid vært dårlig med penger, så jeg vurderer å ta forskudd denne måneden. Også skulle pappa gi meg 250 kr i uka til mat. Men, enden er (nesten) alltid god, og jeg finner alltid en eller annen måte å overleve på. Nei, jeg snakker ikke om skitne tjenester. Men å spare det jeg har, være økonomisk! AKK, hater det.

Nå er det over én måned siden sist. Det er litt rart, fordi jeg tenker ofte; "men jeg har jo en blogg. Hva skjer med den om dagen?" også er det liksom ikke mer. Jeg har på en måte opprettet et ganske nært forhold til bloggen min, fordi det er snart 2 år siden jeg startet å skrive under pseudonymet "frkperfekt". Jeg er verken lei fasaden, eller å skrive om livet mitt og andre ting som opptar meg. Når jeg tenker tilbake på hva jeg setter pris på, så er bloggen og bloggleserne mine noe og noen som er på den listen over ting jeg kan se tilbake på å smile.

Forrige gang jeg skrev et innlegg, snakket jeg om en kar fra Hamar. Har fremdeles kontakt, men jeg har ikke møtt han enda. Sjokk. Etterhvert dabbet interessen av, fordi han var så sykt dårlig på å svare på meldinger og nå er det kun han som tar kontakt. Annenhver uke. Okei, GREIT, han jobber mye, snakker med mange mennesker, men hvis man er interessert i en person, så svarer man på melding eller en telefon. I alle fall når man faktisk har tid, og det er 24 timer i døgnet. 8 av de bruker han på å sove, 8 av de bruker han på jobb. Så hvordan i all verden kan han ikke finne plass til å besvare en melding eller telefon de resterende 8 timene? Hallo.

Så er det nettdatingen, da. For tiden bruker jeg bare forumet på sukker.no fordi jeg liker å diskutere. Jeg liker å ytre mine meninger. I et par måneder hadde jeg lagt merke til en sånn merkelig fyr som alltid skrev der, med fullt bilde og alt. Han hadde nokså sære meninger også, og et ganske rart profilbilde, så jeg gadd aldri å kikke på profilen hans. BOY, was I wrong! Han er, vel, kanskje ikke den kjekkeste, men mer kjekk enn det jeg trodde. Fordi jeg klikket meg inn på profilen hans, og der var det bilder av en skikkelig mannemann. Med stor M, that is. Og jeg sendte han en melding, som jeg fikk svar på. Vi pratet om alt og ingenting i meldingene, og etterhvert nevnte han ei dame fra Bergen som han snakket med. Han "ville ikke ha flere baller i lufta, og nå snakket han med henne". Da han bor i omlag 7 timer unna Bergen, forstod jeg ikke helt hvorfor han gadd å bruke tid på ei sånn dame. Men vi fortsatte å prate, vi, sånn sporadisk vel og merke, og etter en lang tid med taushet fra begges sider, fikk jeg en melding. "Jasså, du er fremdeles på forumet, altså?" Dette skrev han fordi jeg omsider skrev under ekte nick, med bilde og alt, og da hadde jeg byttet profilbilde. Så pratet vi litt, og jeg spurte om Bergenser-jenta. Det var naturligvis slutt, fordi begge kom til enighet om at det ikke var til begges beste at de bodde så langt unna hverandre.

Aaanyways, jeg fortsatte å prate med han, jeg. Så la han meg til på facebook, og da jeg visste navnet hans var det jo allerede gjort. Da ringte jeg han på vei hjem fra byen en natt, og vi snakket i flere timer. Jeg var jo ikke edru, men han ville jo prate mer. Så nå er jeg mer interessert i HAN, da. Kan kalle han G. G-spot. Han har fremdeles litt sære meninger, og er litt frekk i ny og ne, men jeg tror at under alt det skalkeskjulet, så er det en virkelig flott mann. Han sier han er "miljøskadet" av alle damene han har vært med tidligere (han er 26), og når jeg er så care til helt vanlige ting (som normalt sett ville satt ei dame ut av spill) blir han overrasket. Jeg er avslappet med han, fordi - av tidligere erfaringer - så nytter det ikke å være stereotypisk KVINNE. Altså, instinktene mine måtte tones ned en smule. Men jeg har funnet ut at jeg virkelig trives på denne måten. Jeg tar ting veldig sakte, blir ikke masete og er kjapp i replikken som de fleste andre ville sagt om meg. Kjapp i replikken. Jøss.

Jeg skal ikke juge for dere, men det går til helvete på skolen. Har allerede mye fravær, og jeg vet faen ikke hva jeg skal gjøre. Kanskje dra til legen å be han skrive en melding om at det er kronisk forkjølelse? Da trekker de i det minste 10 dager fra fraværet mitt ved hver termin. Angående termin, jeg har ei venninne som er gravid. Ja, du leste riktig. Hun er 20 år, og fant nettopp ut at hu skal ha barn med en kar hu knapt har vært sammen med i et halvt år. Helt i orden for min del, men hva med utdannelse? Ungdommens gledelige år? Fylla? Sex med randomme gutter på byen? Ikke at jeg har hatt det på en stund. Forrige gang jeg hadde sex, var med han fra Trondheim som var mye eldre enn meg. Jeg angrer vel ikke, han var kjempe kjekk!

Men tilbake til G. Vet du hva, jeg vet faktisk ikke hva jeg skal gjøre med han, altså. Han er så... uvant. Jeg er liksom ikke vant til den typen han er, men allikevel vil jeg møte han (har avtalt å møte han neste helg, den 19. November) og jeg kan jo ikke legge skjul på at jeg gleder meg. Men så kommer usikkerheten smygende inn. Er jeg egentlig interessert? Ja, det er jeg. Vil jeg egentlig at det skal funke på "daten"? Ja, det vil jeg. Whats the fucking problem, brain?!

Langt innlegg, I know, men jeg har mye på hjertet. I alle fall i mørketidene, ser det ut som. Hva ER det med mørketiden, egentlig?

Nyeste favorittsangen!

 Rihanna - We found love

 Når jeg tenker tilbake på livet mitt, innser jeg at det er venner og familie som har gjort meg til den jeg er i dag. Allikevel føler jeg at jeg har blitt undervurdert, at de har sett på meg som dum og lat. Men jeg er ikke det. Ja, jeg har gjort noe som ikke er helt "normalt", men har de egentlig rett til å dømme meg? Vi lever i 2011, vi skal liksom ha utviklet oss, men samtidig føler jeg av og til at vi ikke har utviklet oss så mye som alle sier vi har. Fordommer og mobbing er fremdeles aktuelt i dag. Fordommer andre har, den negative trenden med å sette folk i båser, er et preg av en fremdeles veldig aktiv tankegang rundt janteloven. "Du skal ikke tro du er noe eller noen", "alt du gjør er feil" osv. Hvorfor har vi disse fordommene mot andre mennesker? Hvorfor er mobbing fremdeles aktuelt? Hvorfor innser vi ikke at janteloven er BULLSHIT?!

De siste årene har det vært kamper mot mobbing, men allikevel er det fremdeles barn, ungdom og voksne som er nedverdigende mot andre personer. Når vokser man egentlig opp? Når begynner man å angre på de gale valgene vi tok i livet? Er det når vi  ligger for døden som gamle at vi tenker tilbake på livene våre og finner ikke annet enn mørke hull og tanker? Jeg vil prøve å leve mitt på den måten at jeg bryr meg om meg, og unngår å kommentere ting som jeg ikke har noe med.

Alle er verdt like mye, uansett hva en jævla jantelov og andre personer sier. Vi er alle mennesker, uavhengig om den og den personen ikke mener det. For hvem er egentlig de som tør å påstå noe annet? Hvem er de som tør å se ned på andre når vedkommende er akkurat like mye verdt som alle andre? Ingen er høyere enn andre, selv om de er kongelige, politi eller statsminister. Man burde ha respekt for de rundt seg, vise omtenksomhet og empati. Vi lever jo i 2011...

Jeg har så mye å fortelle dere!

Først og fremst er jeg hjemme akkurat nå. Hjemme fra skolen, valgte å ta en fridag for og kose meg med søsteren min som også har fri fra skolen. Laster ned den nyeste episoden av The Vampire Diaries nå, så vi skal se den sammen etterpå.

Men to the point, jeg snakker jo med en fyr nå. Har jeg nevnt det? Kanskje ikke. Uansett, han er fra Hamar. Jeg er bombesikker på at dere ikke er spesielt overrasket, men jeg har lyst til å besøke han. Det skal jeg jo i dag, i alle fall. Tror jeg. Han svikter ganske mye på kommunikasjonsdelen, altså - han er kjempe dårlig på å svare på meldinger. Jeg har flere ganger konfrontert han med dette, og hver gang sier han at han har sin egen måte å kommunisere på. Jeg blir gal! Vil han eller vil han ikke? Sier han at han vil ha meg bare for å "ha meg på gli"?

Oppdaterer dere om jeg drar eller ikke.

En annen ting som har skjedd, er at jeg har fått melding på sukker av denne karen. Han skrev; "Fortsatt like hot!:)" Hva i all verden mente han med det? Jeg var jo hos han for et par uker siden, og da måtte jeg dra tidligere enn planlagt. Har ikke pratet med han siden, og nå får jeg plutselig dét? Wtf skjer? Jeg svarte og sa; "Og hva mener du med det, egentlig?" Noen ganger dukker det opp menn fra fortiden jeg igrunn er ferdig med... han var jo ganske god i senga, og han er såå deilig, men jeg... ah! Bildet under forklarer litt hvordan tankene mine rundt dette er. Vannet når meg ganske langt opp, jeg er altså litt fanget i det, men fremdeles på leting etter svar.

Meg og familien min skal til USA i påsken, 2012! Jeg gleder meg som en liten unge, fordi det er så billig der + at jeg skal definitivt kjøpe en ekstra koffert der nede og spare opp hvertfall 15.000 til turen. Det skal jeg bruke på klær, sminke, sko, smykker og alt sammen. Vi skal til Florida, se Miami og Key West. Jeg har lyst til å dra på Walmart, Sephora og Ulta (?), jeg tror de har det i Miami. Jeg vet ikke, men jeg kommer mest sannsynlig til å gå bananas der nede! Jeg har i alle fall hørt at det er kjempe billig, og jeg kan se produktene før jeg kjøper det (tidligere har jeg kjøpt ganske mye fra USA over nettet). På Sephora og Ulta får jeg kjøpt produkter fra blandt annet Urban Decay, MAC, Bobbi Brown, NARS og mange andre kjente sminkeprodukter av bra kvalitet. Jeg er usikker på hvilke klær de har der nede, men jeg vet i alle fall at H&M finnes og Forever 21, utover det tror jeg at jeg må gjøre litt mer research. Har noen vært i USA? Eller Miami (Florida)? 

GLEDER MEG!

Det er en ting jeg har lagt merke til, og det er at nesten alle gutter jeg prater med over telefonen BLIR KÅTE. Av stemmen min, sier de. Jeg aner ikke hvorfor, for jeg har aldri hørt noe spennende med min stemme. Kanskje det er derfor guttene jeg prater med, blir så besatt av å ha sex med meg..?

Når jeg snakker med gutter jeg har "møtt" på internett, vil jeg som regel snakke med de over telefonen. Jeg har tidligere opplevd tillitsbrudd når en av mine bestevenninner utga seg for å være en gutt i nesten to år. Også betyr jo stemmen endel for meg, sammen med hender og rygg. Jeg vet jeg er sær, men det er bare noen kriterer jeg har. Anyways, etter det mislykkede møtet med han fra Trondheim og han fra Kongsberg (skrev om det litt lenger ned) har jeg tenkt veldig mye på hva jeg burde gjøre. Skal jeg melde meg ut av sukker, skal jeg fortsette for å se om jeg kanskje møter "the one"? Skal jeg utsette meg selv for mer skuffelse?

Jeg snakket med en... venn tidligere i dag (en jeg har kjent ganske lenge som bor i Bodø, jeg har familie der oppe og ble kjent med han gjennom de). Han har alltid vært lett å prate med, og er så trygg og god! Vi snakket om familien min (jeg kan fortelle om det i et annet innlegg) og andre ting i over en halvtime. Etter jeg hadde lagt på, får jeg en melding hvor det står: "Huff. Eg blir så lett kåt når eg prate med dg, snodig :P" han er sikkert den n'te som har fortalt meg det, men akk - jeg forstår det ikke!

Jeg er ikke redd for å fortelle dere at jeg har hatt telefonsex før, en telefonsamtale med en mann jeg er interessert i fører nesten alltid til det. Jeg er en seksuell person, det kommer naturlig for meg, men det er plagsomt at det skal gå utover kjærlighetslivet mitt. Jeg gir meg litt for fort, men har ingen anelse om hvordan jeg skal holde det tilbake. Jeg tenker ikke langt sånn sett, fordi jeg bare begir meg ut i det, og i ettertid finner jeg det ut på den harde måten.

Jeg skjønner bare ikke hvordan stemmen min kan være en faktor til stiv pikk hos det motsatte kjønn! Det er merkelig, ikke sant?

Jeg har lyst til å se mange filmer denne høsten! Her er noen av dem;

Twilight Saga - Breaking Dawn (18.11.11)

Hodejegerne (jeg vet denne har vært på kino en liten stund, noen som kanskje har sett den allerede?)

What's your number? (21.10.11)

Crazy Stupid Love (30.09.11)

Abduction (07.10.11)

Drive (21.10.11)

The Change Up (25.11.11)

... as long as you don't stop.

Jeg har forandret meg veldig mye de siste årene, og når jeg ser tilbake på gamle innlegg innser jeg at det var mye variasjon fra min side. Jeg skrev om opplevelser, gutter, jenter, kjendiser, sex, følelser og alt annet. Jeg vet ikke hva som forandret meg, kanskje det var gutten med den nord-norske dialekten i Bergen, kanskje var det jenta jeg forelsket meg i på ungdomsskolen, kanskje det var dødsfallet til en god venninne. Jeg vet ikke, men noe forandret meg.

Men fra A til Å: på lørdagen dro jeg innover til Oslo for å delta i en sukkerfest. Jeg er jo medlem av en nettdatingside som heter sukker, og de arrangerer noen ganger store fester i Oslo for single. Først møtte jeg noen jeg hadde snakket litt med fra forumet, vi drakk alkohol og snakket om alt og ingenting. Deretter stakk vi til selve festlokalet hvor jeg måtte gå gjennom noe av det pinligste jeg har opplevd i mitt liv. De hadde hjerteforma stoler med hvitt ull, og det var bakgrunnen for bildet de tok av meg. De spurte meg endel spørsmål om meg selv, og etter det var jeg free to go. Vi minglet litt med forskjellige folk på festen, jeg snakket med endel... menn (overraskende teit å bruke ordet "menn", men jeg føler "gutter" blir så barnslig. Ser for meg smårips). Etter endel innabords kom jeg i kontakt med andre forumister, vekslet litt på å snakke med mennene der og forumistene. Naturligvis var jeg sikkert en av de yngste der, fordi alle de jeg fant interessante var over 30. Jeg trodde de var i midten av 20-åra, og det sa jeg til de, men de måtte avvise meg pga alderen. Til slutt fant jeg en 24-åring (thank god) som ble med meg tilbake på hotellet. I taxien angret jeg som faen, for jeg innså at denne karen kunne blitt en kjempe god venn hvis jeg ikke hadde hatt sex med han da vi ankom hotellet. Da han kom inni meg, ble jeg forbanna og han unnskyldte seg gang på gang (på gang). Etter frokosten på hotellet, dro han for å kjøpe angrepille. Gentleman var han i alle fall...

Jeg var hos han fyren (jeg skrev om i innlegget under) fra i går til i dag. Jeg skulle i utgangspunktet være der hele helgen, men noe skjedde med moren hans, så jeg måtte dra. Great. Jeg kunne egentlig sittet i en varm armkrok akkurat nå, istedetfor sitter jeg i en kald leilighet med en vond klump i magen.

Hvorfor har jeg en vond klump i magen?

Vet dere hva jeg har funnet ut? Jeg må slutte å lete. Jeg må slutte å lete etter en mann, fordi det hjelper meg ikke at jeg blir såret hver gang jeg finner noen jeg liker! Det er, wow, irriterende. Jeg føler at jeg forsømmer venner, familie og skole ved å sitte på sukker.no, på leeting etter "the one". Hvorfor er sukker.no så avhengighetsskapende? Jeez.

Da jeg satt på flyet på vei hjem i dag, tenkte jeg på denne karen. Bare fordi jeg virkelig likte denne fyren, og ble så skuffet da han ikke ville mer, betyr det at jeg må tenke på han - nesten ett år etter jeg først møtte han? Jeg bare.. ah, jeg vil være i den tilstanden som i innlegget under hele tiden. Men jeg regner med at livet har oppturer og nedturer, selv om jeg føler jeg er en av de som får nedturene kun fordi jeg er meg. Jeg er en ulykke-person. Seriøst, jeg tror det er noe med meg som gjør at ulykke følger med overalt.

Jeg vet at det går laang tid mellom hver gang jeg blogger, men jeg kan ikke si "jeg lover jeg skal blogge mer" for det ville vært løgn. Og jeg juger ikke. Men det jeg kan love, er og prøve å blogge mer.

Latest news; jeg er på skolen. Er fornøyd, skal flytte hjem igjen for å spare penger. Vil bli førskolelærer, jeg elsker barn. Selv om det ikke var noe spesiell kjemi mellom meg og han fra Kongsberg, bestemte vi oss for å være knullevenner. Helt OK, fram til jeg møtte en utrolig, fantastisk og herlig mann. Han er en mann med stor M! Utfordringen (forresten, har dere lagt merke til at det alltid er en utfordring i veien mellom meg og en gutt?) er at han er endel år eldre enn meg. Men fordelen er at han har et utrolig utseende! Kan ikke tro at han ville ha meg!

Uansett, han bor i Trondheim. Jeg vet, det er langt unna, men han betalte flybilletten min fra Torp. Utrolig, ikke sant? Skal til han førstkommende helg. Har egentlig lyst at det skal være fredag i morgen, men det er 5 og en halv dag å vente. Det er ikke lenge. Håper jeg. Jeg skal ha gym i morgen tidlig og jobbe to kvelder denne uken, det er på en måte "det eneste" jeg skal gjøre som er... æsj, før jeg skal møte han.

Seriøst, jeg klarer ikke slutte å tenke på denne fyren. Det er helt vanvittig, jeg klarer absolutt ikke og få han ut av hodet mitt. Det er nesten slitsomt, fordi jeg merker en slags lengsel etter han og kroppen min skriker etter de store, mandige hendene hans.

Nei, han er ikke gammel. Men gammel nok? Jeg vet dere sikkert må dø av nysgjerrighet, men jeg vil holde alderen hans skjult. Det eneste jeg kan si, er at han er fantastisk... og jeg er lykkelig.

Det ble ingenting med han fyren fra Kongsberg. Overrasket? Nei, var det jeg trodde.

Jeg har virkelig ikke klart å samle tankene mine i det siste, det har vært så mye jeg må forholde meg til og tenke på. Penger, gjeld, firmatur, skole, ta opp fag, hvordan jeg skal bo alene dette året, hva jeg vil gjøre neste år, hva jeg vil utdanne meg som, hvorfor ingen gutter vil ha noe mer enn sex med meg, det som skjedde på Utøya og ved regjeringskvartalet, betale regninger, han fra Kongsberg, han fra Bergen jeg møtte i romjulen, vennene jeg mistet for ett år siden, jobb. You got the message?

Ah, jeg vil ikke tenke på noe av det. Jeg vil ikke bli overstyrt av følelsene mine, men være sterk og myndig! Jeg vil klare å sette ned foten når nok er nok, jeg vil ha kontroll over livet mitt. Hvordan i all verden skal jeg få kontroll over livet mitt? En drømmeutgave av meg selv, ville være en som utgjør en forskjell her i livet. En som er tøff og takler motgang med et smil om munnen, vel vitende om at hey!, det er greit å være nedfor i blandt, men du må aldri slutte å kjempe for de tingene du drømmer om.

Når skal jeg finne drømmeutgaven av meg selv?

Hvor skal jeg begynne? Denne helgen har vært annerledes. Jeg har grått for alle de som mistet livene sine, for de pårørende og for de som fremdeles kjemper for livene sine på sykehus...

Det er så ubeskrivelig hva som har skjedd. Det gjør vondt å tenke på hva ofrene var gjennom før de trakk sine siste åndedrag. Jeg får høre, lese og se historier om unge mennesker som har sett grufulle hendelser på nært hold. Det gjør vondt å tenke på at så mange mennesker mistet livet sitt denne helgen. Det gjør vondt å tenke på at så mange mennesker har mistet sine nære og kjære, jeg kan ikke forestille meg den enorme sorgen de har. Vi andre har også en sorg ovenfor det som skjedde her i Norge, den er overveldende og jeg finner ikke de riktige ordene jeg kan bruke for å beskrive denne forferdelige hendelsen.

Jeg fikk vite om dette fredag kveld da jeg var ute å spiste middag med kollegaer. Jeg skjønte ikke omfanget før jeg var hjemme og så nyhetene på tv. Da kom følelsen av sorg og tårene rant. De rant for alle menneskene som mistet livene sine så brått, for de som har mistet mennesker de var glade i, så brått. For de som fremdeles ligger og kjemper for det de har i denne verden. Det er så ufattelig, så surrealistisk, at jeg såvidt klarer å tenke på andre ting. Hvordan kan jeg det, når jeg vet at dette grufulle skjedde med så mange uskyldige?

Jeg blir preget. Vi blir preget. Hvor skal man begynne i dette store, forvirrende puslespillet?

Maria Mena - Mitt Lille Land

Jeg har to filmer jeg gjerne vil fremheve. To filmer jeg virkelig anbefaler dere å se!

Den første heter "Something Borrowed" og handler om to bestevenninner. Darcy og Rachel. Darcy skal gifte seg med Dex, den store kjærligheten til Rachel. Etterhvert blir Rachel og Dex involvert, og filmen i seg selv handler om forbudt kjærlighet. Det er en fantastisk kjærlighetsfilm om to mennesker som rett og slett var for sta til å innrømme hva de egentlig hadde da de hadde sjansen. Anbefaler den på det sterkeste!

Den andre filmen jeg vil snakke om, er nyversjonen av "Red Riding Hood", altså den nye tolkningen av Rødhette og Ulven. Selv om filmen - til en viss grad - er lojal mot historien, er det fremdeles en kjempe spennende film fyllt med mystikk og (igjen) forbudt kjærlighet.

Jeg så et program i stad som handlet om kvinner hvis kjærester er idioter. Fullstendig idioter. Damene melder på kjærestene, de blir innkalt til intervju for et program som skal kåre "årets festdeltaker", altså hvem av mennene som kan feste hardest og bli "party king" eller andre "lokkende" programmer.

I utgangspunktet har programmet en god side, man kan utvikle seg til å bli en bedre person. Men i mine øyne, tar negativiteten overhånd. Hvorfor har ingen av disse jentene forlatt kjærestene sine tidligere? Selvfølgelig - man er forelsket og vil helst overse de dårlige sidene. Men hva om de dårlige sidene er der 90 % av tiden?

Men for all del... 15 minutes of fame, anyone?

Kommer snart hjem fra Spania. Kjenner jeg savner hjembyen min, og alle menneskene i den. Turen har gitt meg mye tenketid, og bare for å svare på en kommentar jeg fikk; nei, jeg tenker ikke på en jente i den forstand at jeg er forelsket i ei. Hvis det var det spørsmålet gikk ut på.

Jeg snakker så mye om hvor forvirret jeg er, ser andres lykke til enhver tid. Når skal min lykke komme? Når skal jeg slutte å være forvirret? Syns ikke det har forandret seg så mye siden tenårene. Tenker på venninnene mine som visstnok har det like greit uten meg. Alt de snakker om, er turer de skal på sammen. Jeg har forsåvidt ingen grunn til å føle meg utelatt, jeg skal jo jobbe hele sommer, men skulle ønske jeg kunne være med på ALT.

Er det en slags søken etter oppmerksomhet at jeg avtaler masse møter med forskjellige gutter? Men jeg føler det er greit å ha selskap fra en person (personer) som ikke dømmer meg eller vet hvordan jeg var før. De kommer jo til å vite om meg som jeg er nå. Jeg får kommentarer om hvordan jeg har endret meg, og jeg føler mine "gamle" venninner undervurderer meg. Tror jeg er dum, ellernoe. Noen ganger skulle jeg ønske at vennegjengen min var litt annerledes.

Tenk om jeg finnes på en annen planet. Hva gjør jeg der? Hvordan er jeg? Har du noen gang tenkt på at kanskje er det en annen deg der ute.

Nå vet jeg ikke hva jeg skal skrive mer. Sov godt, håper hvem enn du er som leser dette får en fin dag i morgen.

Det er så mye jeg tenker på. Så mye jeg ikke burde tenke på. SÅ MYE UNØDVENDIG. 

Har hatt mange rare drømmer i det siste. Tror det er sånne rare Spania-drømmer jeg får kun her nede, for jeg drømte én natt at jeg var gravid med en 58-åring. Æsj. En annen drøm jeg hadde, var om det svenske Paradise Hotel. Finnes det, egentlig? Har svenskene det? Anyways, jeg likte ikke drømmen fordi alle svenskene ble satt ut da jeg ramset opp alle svenskevitsene mine. Fail.

Men hva tenker jeg på? 

Om ett øyeblikk eller to, vet jeg ikke riktig hva jeg skal skrive fordi alle tankene jeg prøver å finne, kommer på én gang. Alt. At etter jeg har kommet hjem, venter det en haug med avgjørelser. Skal jeg dra til Kongsberg, eller skal jeg ikke? Om dere lurer på hva som skjer i Kongsberg, så er det en fyr. Selvfølgelig er det en fyr, men jeg er fremdeles litt usikker på han. Men har jeg egentlig grunn til å være usikker? 

Jeg tenker på en person som (for lenge siden) var en venn. Jeg ble glad i vedkommende, men når alt kom til alt var vi kanskje for ulike til å fortsette vennskapet. Hadde meninger om ting som overhode ikke stemte når man la dem sammen. Det var som et puslespill som hadde 100 biter hvor nesten ingen passet. Det er igrunn veldig synd, for jeg savner den tryggheten om at h*n aldri dømte meg, og sa så mye sjarmerende at jeg trodde galskapen skulle ta over i meg. Galskapen etter å være nær h*n. Jeg lurer på om h*n noengang kommer til å få vite dette... 

Det er litt ironisk, hvordan jeg har en egen katagori hvor alle "tanke-innlegg" skal, når jeg ikke kan skrive ned alt jeg tenker på. Skulle ønske jeg kunne det. Tanker er bra, men på en annen side er det dumt. Spesielt hvis man legger for mye tid inn i å tenke.

weheartit

I dag er siste dagen hjemme før jeg drar til Spania. I fjor på denne tiden satt jeg i sengen min hjemme hos mamma, eller pakket det siste jeg skulle ha med. I dag har jeg alt ferdig pakket, leiligheten min er ryddet og vasket (nei, det er jug) og jeg sitter her med tven på i bakgrunnen.

Jeg har ikke hatt noe motivasjon for å skrive på bloggen i det siste, det har dere også merket regner jeg med... men jeg oppdaterer når det passer seg, men i utgangspunktet er ikke det rettferdig ovenfor dere heller. Beklager for det.

Skrives! ♥

Bare slik at jeg får utløp for noe, så føler jeg at de guttene jeg er interessert i å bli kjent med, finner andre jenter. Hvorfor er det sånn? Hver gang jeg finner en fyr tiltrekkende og spennende, så går de for noe annet. Er det noe feil med meg? Er jeg dårlig på å uttrykke hva jeg vil? Jeg skjønner det ikke.

Nå i helgen møtte jeg en fyr jeg har snakket lenge med, og det var på en fest med andre kjentfolk. Utover kvelden kom han i snakk med ei jente, og rett før jeg dro holdt han rundt henne og var tydelig interessert. Jeg hadde mine sorger pga det, men moved on fordi jeg kan ikke tvinge han til å ville ha meg. Og nå, som jeg har kontaktet en tidligere "snakke-kamerat", så har han også funnet ei jente. Dater ei...

Begynner å bli lei av den skuffende følelsen av å bli avvist. Jeg kan ikke noe for at de jeg vil ha, vil ha noen andre. Men det er alltid sånn. De guttene jeg har vært med, har alltid funnet en permanent kjæreste i ettertid. Hva er jeg?

Prøver å skrive ned noe som gir mening, men vet ikke helt hvilke ord jeg skal bruke. Hva er vitsen? Livet mitt er forvirrende. Hva føler jeg? Hva tenker jeg? Hvor er min sti? Jeg finner den ikke...

Jeg føler sjefen min fullstendig gir blaffen i meg. For to måneder siden hadde vi en samtale, og han lærte meg så mye, men per i dag får jeg ingenting fra han. Okei, han har mye å gjøre, men hvorfor prioriteres jeg ikke?

Hater kjæresten til venninna mi. Han sprer falske rykter om meg, til henne. Jeg begynner å bli lei av det, hvorfor skal han prøve å ødelegge for meg og henne? Jeg vet ikke hva som er verst, at vi var venner tidligere eller at hun tror på han...

Det kommer til å skje noe i helgen. Kan ikke fortelle hva, men har på følelsen at det blir drama. Den ubehagelige følelsen jeg har, vil ikke forsvinne.

Bildet er lånt fra Norske Hemmeligheter

Kjæresten til min tidligere bestevenninne er en drittsekk. Jeg tror jeg snart sprekker på grunn av all kvalmen han påfører meg så ofte han kan. Han kan vi kalle drittsekk 1. Han snakker nedlatende til meg, plager meg og sier sarkastiske ting. Kompisen til han jeg "har følelser for" fortalte alt som skjedde forrige lørdag til en fyr jeg ikke tåler tryne på. La oss kalle han "drittsekk 2". Drittsekk 2 elsker å plage andre, han sier irriterende ting og er en skikkelig plageånd. Mitt syn på han, er at han har dårlig selvbilde og er nødt å grave seg under huden til andre mennesker for å føle seg "på topp". Faen, jeg er så lei...

Dette er to drittsekker som jobber sammen med meg. I begynnelsen, da jeg så drittsekk 1 begynne i samme jobb som meg, var alt greit. Han oppførte seg ikke dårlig ovenfor meg. Etterhvert fikk han kompisen sin, drittsekk 2, til å begynne i jobben. Jeg tenkte ikke noe mer over det, fordi jeg kjente han ikke. Per i dag vet jeg bedre.

Da jeg satt med "han jeg har følelser for", noen kollegaer og drittsekk 2, sa jeg til "han jeg har følelser for" at han er nesten som en lillebror med tanke på at folk kødder med han og blir litt "lillebror i midten". Da sier drittsekk 2; "så han er lillebror nå plutselig?" Også sier jeg; "er det noe du vil poengtere?" og han bare ler det bort.

Drittsekk 2 har nå tydeligvis fortalt drittsekk 1 hva som skjedde forrige helg. Hvorfor vet jeg dette? Fordi i dag morges gikk jeg foran noen kollegaer og drittsekkene. Da sier drittsekk 1; "BIIP* har følelser for deg, frkperfekt! Eller forresten, det var omvendt... stemmer det!" og jeg ba han dra til helvete.

Jeg klarer ikke å være rundt noen av de, verken "han jeg har følelser for" eller de to drittsekkene som gjør livet mitt surt om dagene. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre...

I don't want to catch myself daydreaming about you and I. But it's hard because baby, you confuse me.

I dag var det bare han og meg på bussen, og vi pratet som vanlig. Men jeg la merke til en viss spenning mellom oss, og jeg prøvde alt for å ikke sende ut signaler om noe. Jeg tenkte; "hvorfor må det være så rart mellom oss? Jeg har jo EGENTLIG ikke følelser for han?!" men allikevel klarte jeg ikke være meg, den personen han ble kjent med, rundt han lenger. Det er veldig kjedelig for meg, med tanke på at vi hadde det utrolig morsomt sammen før.

På jobb i dag var det én person som satt i mellom oss, og jeg tok meg selv i å kikke på han. Fikk øyekontakt noen ganger, og det varte kanskje litt lenger enn normalt. Men uansett, jeg snakket med en kvinnelig kollega av meg om det som skjedde på lørdagen. Hun sa jeg var forelsket, men jeg sa til hu at jeg kan liksom ikke vite det for sikkert! Jeg vet ikke! Også sa hun; "hva med broren hans da?" også sa jeg; "jeg er ikke keen på han.." og da sa hu; "der sa du det... du er forelsket i han. Blir du glad hver gang du ser på han?" spurte hu. Og jeg måtte ærlig innrømme at jeg blir faktisk det. Men jeg vil ikke, jeg prøver alt for å ikke utvikle noe mer for han.

Senere på dagen satt vi å spiste. Jeg satt ved siden av han, og satt med hendene i fanget fordi jeg var ferdig og snakket med noen andre som satt ovenfor meg. Plutselig kjenner jeg at han legger hånden sin på min. Jeg blir overrasket, og ser på han, men ikke for lenge. Jeg dro hånden til meg fordi jeg ble forvirret og skjønte ingenting.

Han gikk før meg ned, og en stund etter, gikk jeg ned og da stod han ved heisen. Så sier han; "stå her med meg, da. Mens jeg venter på *biip*!" Så sier jeg at jeg ikke gidder, men han insisterer. Også spør han; "ja, har du fått besøk av broren min enda eller?" også ser jeg rart på han og sier nei, men at jeg får besøk av en annen i dag. Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive det, men han ble liksom mer seriøs (samtidig som han prøvde å skjule det) for så og spørre hvem jeg fikk besøk av. Jeg ville ikke fortelle han det, men jeg tror han skjønte at jeg skulle få besøk av en gutt. Og det skal jeg forsåvidt.

Jeg vet ikke lenger! Skal få besøk av en gutt jeg kysset med på lørdagen, kanskje det får meg på andre tanker. Håper jeg ikke utvikler noe mer for kollegaen min... jeg vil ikke ødelegge for noe, og vil ikke være den som kommer i mellom et forhold.

Jeg føler meg fortapt på en måte. Hva føler jeg? Hva tenker jeg?

På lørdagen var jeg på byen, og møtte henholdsvis en kollega samt en venn og broren til kollegaen min. Jeg vet at broren var jævlig keen på meg, men jeg er egentlig jævlig keen på kollegaen min.  Skrev om han i et innlegg litt under her, men da var jeg ikke så sikker. Jeg er enda ikke sikker, men var tydeligvis det på lørdagen.

Jeg fortalte han at jeg har følelser for han, og at jeg ikke kan noe for det. Jeg begynte å gråte foran han, men jeg husker dette i små glimt. Har ingen anelse om hva annet jeg fortalte han. Så jeg gruet meg til å se han i dag, jeg merket at det ikke var som før. Jeg pleide å ha det sinnsykt moro med han, men alt blir så mye mer vanskelig når det er følelser innvolvert. Tror jeg bare må holde meg unna han...

Jeg så dama hans i dag også... på én måte fikk jeg dårlig samvittighet, men på en annen måte syns jeg hu var ganske stygg. Er det normalt?

Jeg har så mange blandede følelser, egentlig. Noen ganger savner jeg hun som pleide å være min bestevenninne, men på samme tidspunkt føler jeg et visst hat mot henne. En viss ønsketenkning om at hun flyttet langt, langt vekk og aldri var del av hverdagen min. Dessverre har vi felles venner, og den gjengen er veldig nærme. Men det er denne éne personen som virkelig får meg til å stenge meg selv inne. Jeg klarer ikke være meg selv rundt henne, og det plager meg. For jeg er som regel en veldig talentfull, varm og humørspredende person, men når jeg er rundt henne er det som om jeg visner og har en fullstendig shut down.

Er dette normalt? At det skal være slik, det forstår jeg ikke. Vi som var så nærme, ser ikke på hverandre per i dag engang. Vi hilser ikke, unngår hverandres blikk og prøver til enhver tid (når vi er rundt hverandre) å nesten glemmer at vi en gang var så gode venninner. Det gjør vondt at det er sånn, men begge er alt for sta til å ta opp kontakt og det har gått for lang tid. Jeg skulle ønske vi ikke hadde noe uoppgjort mellom oss, men det har vi. Vi skulle vokse gamle sammen, barna våre skulle være venner og ektemennene våre skulle være bestevenner akkurat slik som oss.

Det gjør så vondt å vite at vi aldri kan få tilbake den tiden vi var som vi var...

Hva gjør de menneskene man pleide å være venner med, i dag? Jeg lurer på hvordan livene deres er nå, jeg lurer på om de opplever nye land og blir kjent med nye mennesker. Når jeg scroller nedover facebook-siden og leser alle statusoppdateringene til folk, lurer jeg også litt på hva som egentlig ligger bak de ordene de valgte å dele med oss. Hvordan følelser de har, og hvem de tilbringer dagene sine med. Skal de begynne på skole? Går de på skole? Er de lei av skole? Hva gjør de AKKURAT nå?

Jeg lurer på hvordan livene deres er.

I går fikk jeg påskeferie. I utgangspunktet var planen å dra til Kr.Sand, men de som skulle ha hytta (pappas jobb eier en hytte som vi kan ta del i) ble syke, så vi fikk den istedet! Derfor sitter jeg nå på en fantastisk flott hytte med min lillesøster, som forresten ikke er lesbisk, og koser meg med boller (og brus).

Lillesøsteren min var på leirskole denne uken, og opplevde tydeligvis veldig mye drama. Hallo, hun er 11 år! Anyways, det var slik at mange av jentene slo opp med guttene de var sammen med, men ut av det ble det mye gråting. Da hun fortalte meg om dette med trekantramaer, venninner som gråt fordi det ble slutt med "kjæresten" og baksnakking, tenkte jeg; hva er det egentlig 11-åringer GJØR i et forhold? Tydeligvis sitter de mye på fanget til hverandre...

Men det jeg tenker da, er at 11-åringer per i dag vet alt for mye. Som for eksempel, sa jeg til lillesøsteren min; "hva er det som rimer på trikken?" og da sa hun; "æsj!" Men så forklarte jeg at "rimer" kan være andre ting, som for eksempel det hvite som legger seg på vinduer og bakken når det nærmer seg vinteren. Hvordan i all verden kunne en 11-åring vite hva "pikken" betydde? (som dere kanskje skjønner, rimer pikken på trikken). Begynner å bli litt bekymra for henne, for det virker som at det er endel jenter i klassen hennes som er veldig opptatt av det å ha kjæreste, og de guttene har sikkert funnet ut allerede nå at det er en fin opplevelse å ta litt på junior.

Ta meg som et eksempel; jeg visste ikke hva vagina betydde før jeg gikk i 9. klasse, og hadde min første seksuelle partner da jeg var 16 år. I hvilken alder per i dag kommer snittet til å være når det kommer til seksuell debut? Mamma kan i alle fall ikke ta "snakken" med henne, for hun tok aldri en snakk med meg om sånne ting før jeg var 17 år og allerede visste veldig mye om sex. Er det da mitt ansvar som storesøster og ta den litt alvorlige praten med henne om nettopp dette?

Det er en gutt på jobben, han er et par år yngre enn meg og har dame. I utgangspunktet syns jeg han er en jævlig kul person å være rundt, men da jeg stod med to kollegaer spurte hu ene; "er du forelska elleeer?" og jeg bare; "hæ? I hvem da?" og hu sa navnet på han gutten. Jeg sa nei, det var jeg IKKE. Hallo, han har dame + at han er yngre. Jeg spurte "hvordan det" og da svarte begge kollegaene at de kunne se det på meg! Og at det virket som han var forelska i meg også. Da gikk det virkelig rundt for meg...

Så jeg begynte å tenke. Hva om jeg er... betatt? Jeg blir så forvirret av sånne ting. Og det at de kunne SE det på meg? Da må de se noe jeg ikke ser.

 
Orker ikke tenkeee...

Sorry at det har tatt meg så lang tid å oppsummere siste del av 2010 for dere! Nå som jeg har gjort det enklere å finne tidligere innlegg, burde det heller ikke være et problem for dere heller å lese det. But here it goooes;

Lisa Hannigan - Lille

September

- Startet å blogge mer igjen. Bloggpausen tok med andre ord slutt.

- Dansken snakket ikke til meg mer.

- Var fremdeles sårbar etter tapet av mine tre bestevenninner, og var fremdeles ganske mye for meg selv.

- Hele September gikk faktisk til tanker rundt det som skjedde med venninnene mine. I alle fall en stor del av September!

- Fikk julestemning en periode. Don't ask, seriously...

- Sjonglerte mellom tre gutter, du kan lese om det her

Oktober

- Jobbet i barnehage

- Jeg ble mer og mer vandt med å ikke være med de tre venninnene jeg mistet.

- Fikk MANGE rare meldinger på nettby, som du kan lese om her

- Var hos ei venninne i Arendal, besøkte en gutt jeg hadde pratet med derfra i mange år. Endte opp med såra følelser...

- Pappaen min hadde bursdag!

- Det snødde, og halve Norge gikk amok. Jeez.

- Var redd jeg hadde blitt gravid etter samleie med en fyr som kom inni meg. Bekymret meg for no reason.

- Var tydeligvis forbanna på en fyr som ditchet meg. Ellerno? Les om det her

- Var alene hjemme én dag. Wow

November

- Ølløv-hysteriet begynte, og alle sa ølløv istedetfor elleve. Skrev min mening om alt sammen, les det her

- Begynte å snakke med en fyr jeg viiirkelig likte. Han bodde i Bergen vel og merke, men over telefonen osv.

- Fikk jobb.

- Skrev nesten bare om han fra Bergen.

- Hadde åpenbart masse julestemning.

Desember

- Desember måned var den aller beste måneden i 2010 for meg.

- Jeg var virkelig lykkelig pga mr. <3 og det at jeg fikset opp med to av de tre venninnene jeg mistet.

- Skrev ikke så mange innlegg i Desmber, men de fleste var liksom bare om han nesten, så vet ikke helt hva jeg skal skrive her bortsett fra at jeg møtte han i romjulen.

Per dags dato er jeg verken med han fra Bergen eller ulykkelig. Har en kjempe flott jobb med mange herlige mennesker rundt meg hver dag. Jeg flytter også for meg selv veldig snart, og det er noe jeg gleeeeder meg til. Samtidig har jeg tatt en uke fri i Påskeferien, og da stikker mamma og jeg til Kristiansand dyrepark. Haha! Jeg tør ikke å si at livet er herlig, men det føles i alle fall sånn ut.

Jeg kan ikke få meg selv til å forlate denne bloggen. Allerede etter jeg prøvde nye bloggportaler, ble jeg kvalm av alt det nye jeg må lære. Jeg har heller tenkt å "rydde" opp i denne bloggen, gjøre litt andre ting enn å syte og utelate ting for dere lesere. Denne bloggen er den som betyr mest for meg, de andre bloggnavnene osv er helt ukjente og skremmende. Så til dere jeg svarte på mail, trenger igrunn ikke å besøke den andre bloggen engang. Slettet den.

Btw; jeg har faktisk ordnet det slik at man ikke trenger å svette seg gjennom alle innleggene fra tidligere måneder og kategorier, nå er alt på én side. Altså, for eksempel; Januar 2010 er på en side m/tekst og bilder, og alle andre måneder og kategorier.

Enda en btw; angående det innlegget for en liten stund siden, det skjedde for lenge siden. Har vært på et relativt dårlig sted de siste månedene, derav lite blogging. Men jeg er friskmeldt inntil videre, så no worries! Vil helst ikke skrive om det.

♥

Har bursdag i 20 minutter til. 20 år. Wow.

Men nok om det! Jeg var i en sosial sammenkomst, og en av venninnene mine som har støttet meg utrolig mye det siste året var der. Og jeg hadde ikke snakket med henne på et par uker, men jeg la allikevel merke til at hun ignorerte meg veldig mye. Og jeg aante jo ikke hvorfor! Så jeg sendte henne en melding senere og spurte om jeg har gjort noe galt? Men jeg fikk ikke noe ordentlig svar på det, jeg vet bare at hu er sur på meg for et eller annet.

Ah, jeg vet ikke altså. Nå har jeg mistet fullstendig kontakt med min tidligere bestevenninne, også skal det vise seg at denne venninna mi også velger å ditche meg uten og fortelle meg hvorfor? Begynner å lure på om jeg gjør noe galt... jeg er jo bare meg. Er jeg SÅ blind da?

Men altså, jeg har jo mine mistanker. Som f.eks at jeg ikke har tatt så mye kontakt, eller at jeg har "forsømt" henne litt. Men det går vel an å si i fra om det? Det blir nesten som det opplegget med min tidligere bestevenninne. Hun var sur på meg pga noe jeg ikke fant ut av før mange måneder etterpå!

Seriøst, er så LEI av dramaet.

Så stas det var å se to nordmenn blandt de tre beste på femmila i dag! Uhyre spennende mot slutten, men Northug skuffer aldri. Akkurat nå føles det GODT å være nordmann. 8 gull har våre fantastiske skiløpere/hoppere vunnet, og det i seg selv er helt fantastisk! Ble spesielt imponert av Therese i går. Ble rørt til tårer da hun fullførte og hun var på nippet til å gråte selv. For en fantastisk VM-opplevelse disse dager har vært.

Norge <3